Bror og søster Darry og Patricia er på vei hjem fra en ferie når de plutselig helt umotivert blir angrepet av en stor, brunrustet bil. Deres egen bil bleikner i forhold, både i størrelse og motorkraft, så de har lite annet å gjøre enn å kjøre inn til siden og slippe den galne bilen forbi. Etter litt ser de denne bilen igjen når en mystisk person ser ut til å dumpe to blodige lik ned i et rør i bakken. Når søsknene skal undersøke dette nærmere, oppdager de et skjulested fullt av balsamerte menneskelik. Personen Darry og Patricia undersøker gjerningene til skal vise seg å være noe langt mer enn bare et menneske!

Vel… hvor skal man begynne… ”Jeepers Creepers” fra 2001 er ved første, og siste, øyekast en klart todelt film, som skrekkfilm. Dette gjelder både tematisk, så vel som genuint skremmende og overraskende. Det beste ved denne skrekkrullen kommer først, nemlig i form av denne rustholken av en panserbil, en bil som tydeligvis har installert en trimmet motor så ingen skal slippe unna, ei heller unngå å bli terrorisert på veien av monsteret bak rattet. Denne bilen og scenen kommer såpass genialt overraskende brått at vi blir like overrasket som søsknene i bilen. Bilen er både skremmende brutal og bråkete, nesten som at man kan se Stephen King sitte og sikle til denne scenen, all den tid King mange ganger selv har gitt kjøretøy liv.

Men, det sitter jo selvsagt noen bak rattet, en person vi får se litt mer av etter hvert. Scenen der Darry og Patricia sakte kjører forbi kirka og ser ham dumpe to lik nedi røret, er både skikkelig creepy og vellaget, og tonen er slik satt for noe spennende og mystisk i filmen. Anslaget med bilen og denne likdumpinga gir oss en oppfattelse av at dette har med en (serie)morder å gjøre, og referanser til en eldre forsvinningssak forsterker også vårt inntrykk av dette. Det er videre nokså lett å identifisere seg med våre hovedpersoner, de både virker troverdige som søsken og er noen lunde fornuftige. Skjønt kranglingen dem imellom kan virke litt vel overdrevet, og også enkelte valgt tatt av dem noe søkt, mye som i klassisk skrekkfilmånd å regne. Det er for eksempel merkelig at de i det hele tatt tør å undersøke likene nærmere, all den tid de skrekkslagent har klart å bli kvitt den skremmende personen, for han kan jo når som helst vende tilbake.

Ser man så bort i fra slike genresvakheter, er det altså mye godt, solid og enkelt vemmelig ved filmens første del. Da er det mer problematisk med resten av historien, selv om også denne i god grad er bra gjennomført. Hele ”Jeepers Creepers” er nemlig en enkel lavbudsjettsfilm, noe som likevel ikke skinner tydelig igjennom noe særlig, men filmen er heller oversiktelig og enkel å følge med på, noe den virkelig tjener på, særlig i starten.

Andre del må sies å inntreffe idet vi får vite og se hvem denne skremmende personen virkelig er. Spoilers burde være unødvendig å rope for nå, for når vi får vite at morderen egentlig er et gigantisk monster av en flaggermusliknende menneskeeter, ja da forandrer mye seg i filmen. Grensen mellom troverdig realisme, og overnaturlig skrekk er nådd, tråkket over og videre derfor også førende for hvordan man som publikummer tar resten av filmen. Det er absolutt ikke første gang en film tar denne vendingen, eksemplene er mange, og tv-serier som ”The X-Files” eller ”Fringe” er helt naturlig å trekke inn her. Det funker da til en viss grad også når vi får se det skremmende monsteret fortære et menneskehode for selv å kunne overleve, monsteret gjør visstnok dette hvert 23dje år i følge en klarsynt dame vi møter etter hvert. Det mest skuffende med monsteret er til slutt den alt for plastikkaktige drakten/kostymet/latexkledningen som overtydelig er brukt. Da er det bedre med vingene som gjør ham mer monstrøs troverdig enn bare en skuespiller med maske liksom.  

”Jeepers Creepers” har i det hele tatt noe svært enkelt og nesten amatørmessig over seg. Dette oppleves i første del av filmen som noe befriende tydelig, ekkelt og creepy, både i stemning og overraskende enkelscener. Videre blir nettopp dette mer daft og klisjépreget når historien etter hvert bare blir som en overlevelseskamp å regne. Vi ser elementer av Sleepy Hollow og den hodeløse rytteren som stadig vender tilbake i monsteret, og uttallige seriemorderfilmer blinker i hodene våre i løpet av filmen, og hovedpersonene kommer da også med noen morsomme referanser til slike filmer. En fin bruk av musikk, blant annet tittelsporet ”Jeepers Creepers” krydrer filmen, og location med landsbygda er et treffende sted å legge historien.

En oppfølger kom i 2003 og en tredje film er ifølge imdb.com på vei. Førstefilmens styrke ligger i all dens enkelhet, både i historie og karakterer. Det er enkelt å identifisere seg med Darry og Patricia, og den vemmelige følelsen de opplever når de kjører forbi drapsmannen første gang er glimrende skrekkfilm! Følelsen av å være så uheldig å overvære drap og liknende må være noe i nærheten av et mareritt for alle og enhver, så når morderen plutselig setter i og følger etter dem, ja da kan man freake ut av mindre! Når morderen viser seg å være et menneskeetende monster, ja da kan man selvsagt også freake ut, men da av helt andre overnaturlige grunner og motiver. Det spørs selvsagt mye hva man liker av spenning sånn sett, men til syvende og sist blir ”Jeepers Creepers” en liten godbit av en billigfilm som både tør og tydelig viser ting enkelt og forståelig for oss, og samtidig skaper flere uforglemmelige enkeltscener, så ikke dårlig bare det i dette enorme skrekkfilmuniverset vi har.