I en øde del av Detroit huser de forlatte mursteinshusene nå byens aller farligste kriminelle. Gangsterkongen Tremaine må forsøkes bringes i kne av undercover-betjenten Damien Collier som har viet livet sitt til å bekjempe korrupsjon og vold.

Regi er det debutant Camille Delamarre som står for, og denne karen ser ut til virkelig å ikke ha latt sjansen for å pøse på med guttedrømmer i sin første spillefilm la gå fra seg. Dette er bare mildt sagt, for makan til pålasset action, biljakter, kræsjer, samt uttallige slåsskamper, har undertegnede nesten ikke sett stappet inn i én og samme film, noen gang. Filmen forsøker, for så vidt litt vellykket, å blande tradisjonell actionfilm med såkalt ’parkour stunts’, hopping og spretting mellom bygninger, avsatser, vegger, og liknende. Resultatet blir slik enda mer spektakulært enn alle Hollywood-stunts til sammen, og det ER for så vidt fascinerende og overvære dette i seg selv, spesielt i den heftige åpningsscenen.

Det starter altså litt smakfullt overdrevet spektakulært. En hesblesende jakt på en kar med navn Lino, som ødelegger et parti narkotika, setter standarden på dette actionspetakkelet, underskrevet blant andre bransjeveteran Luc Besson som står bak actionruller som ”Transporter”- og ”Taxi”-filmene, men også sterke ”Leon” og ”Det Femte Element”. Denne gang sirkler altså historien rundt et tungt belastet kriminelt miljø i en bydel i Detroit og et undercover-oppdrag som ikke går helt etter planen.

Som en av sine siste roller spiller Paul Walker politimannen Damien som må slå, sparke, løpe og skyte seg i vei igjennom horder av badguys in da hood, bare for å komme helskinnet ut av det til slutt, selvsagt. Problemet for filmen blir bare at den oser så til de grader overdrevet og hinsides urealistisk at man bare må trekke på smilebåndene titt og ofte. De fysiske stuntsene er dog altså ganske kule, alle den tid de sikkert er gjort mye uten kunstig hjelp og effekter.

Verre er det da med filmens alt for mange blemmer rundt kjappe, enkle og meget svake scener, som når lille Lino drar en 90 kilos tung mann ut av en bil med én hånd mens han selv står oppå biltaket, eller når Damien og Lino kommer opp på en diger høy bygning på få sekunder, uten at vi får se hvordan. Bessons velkjente hakkete og hysterisk ustødige filming og kamerabruk er dessuten like billig som et amatørgrep, i dag.

Selvsagt er dette på ingen måte ment som noe seriøse greier, bevares, skjønner jo såpass, men det negative og latterlige ved denne filmen strekker seg så mye dypere enn at vi kan avfeie ”Brick Mansions” som bare ’nok en tulleactionfilm’. Filmen er blottet for ironisk distanse, dog ørsmå triste forsøk på humor som prøver seg innimellom. Den burde brennes på idéstadiet, mens manusforfatter og produsenter rødmer i skam, lenge før de stakkars skuespillerne ble forespurt om å spille i filmen, sikkert til god betaling.

For, hvem sier vel ikke ja til ei saftig lønn, selv om materialet er hjernedødt? Sikkert noen, absolutt, men selv Paul Walker, som elsket biler, fart og action, fortjener ikke dette, virkelig. En skulle ikke tro det ble laget slike filmer lengre, og man tror nesten ikke sine egne øyne når det kommer nok en slåsskamp, bare rundt neste hjørnet fra forrige kamp. ”Brick Mansions” er som en flau lillebror til ”Fast and the Furious”, men uten noe hjerne, noe som burde si litt.