Carly oppdager at kjæresten hennes Mark i virkeligheten er gift med Kate. Hun forsøker å stable livet sitt på beina igjen, men når hun tilfeldigvis møter Kate og oppdager hvor mye de har til felles, oppstår et vennskap noe utenom det vanlige. Oppstandelsen er stor når de oppdager at det også er en tredje kvinne med i bildet, og sammen slår de seg til et trekløver som planlegger en felles hevn mot den utro løgnhalsen Mark.

Regissør Nick Cassavetes har sopt i hop et greit knippe skuespillere i Cameron Diaz, Leslie Mann og Nikolaj Coster-Waldau i denne mer eller mindre klassisk halvmorsomme amerikanske forviklingskomedien. Et i utgangspunktet tragisk og mindre morsomt tema som utroskap forsøkes latterliggjort og krydret til noe morsomt og vittig, noe man klarer sånn varierende i grad.

Det starter morsomt nok når den uvitende elskerinnen Diaz finner ut at hun i virkeligheten dater en gift kar i Coster-Waldau, en rundbrenner av en kjekkas som tydeligvis bare tenker på damer og penger skal det vise seg. Riktig morsomt blir det først når den faktisk geniunt morsomme Leslie Mann freaker ut som den lettere dumme og naive bedratte kona. Hun blir dog LITT vel slitsom i lengden, særlig siden nærmest alt skal bæres på hennes komikertalentskuldre. Det går etter hvert også lengre tid mellom hver virkelig morsomme scene, og typisk nok er det så alt for mange slapstickpoeng og enkeltscener som verken er artige, har snert eller klarer å ose den energien man får mistanke om at folkene bak manus synes det gjorde på papiret.

Det er i det hele tatt en del dvaskheter her, både i manus, avlevering skuespillermessig, samt i regi og tempo. Enkel og grei, dog ikke knakende fengende, bruk av populærmusikk krydrer scener og overganger så där, men også her skinner det så alt for godt igjennom denne middelmådigheten, ja det egentlig alt for tydelige formelpreget som slike amerikanske komedier har servert oss i årtier.

”The Other Woman” oser av både genrekvaler og igjengrodde fremstillinger av stereotypiske kvinne- og mannstyper, ja Coster-Waldaus karakter er for eksempel et grelt eksempel på mannlig slyngel, mens Manns naive fremtoning er like trist som den vekselvis er morsom.

En film som dette skal selvsagt ikke taes alvorlig, men det er liksom grenser hvor godhjerta man skal kunne klare å være, spesielt når den vesentlige humoren så alt for ofte er overenkel, pubertal og så til de grader forteller deg at NÅ skal du le, basta! Dette funker bare sjeldent i slike filmer, og avhenger av at svært mye i bilde og lyd funker optimalt. Det er dog flere ting man kan kjenne seg igjen i, eventuelt i hvert fall sympatisere med i handlingen og karakterene.

Mer skremmende er det at det er en kvinne som har skrevet dette lettvinte greiene, som for eksempel likner til forveksling på et mannlig blikk på kvinnelige karakterer. Historie og karakterer finnes ikke originale eller vitner om noe som helst evne til å ville skape noe eget, noe utenfor den gedigne haugen med lettbeinte komedier Hollywood har fostret i evig tid.

”The Other Woman” er i det hele tatt altså en veldig enkel film, også å beskrive. Den er klassisk enkel, i alle ledd, med noen par lattermilde scener, mens en haug andre scener mest er fyllmasse eller forsøker halvhjerta å få deg til å le. Enough said.