---

Ingress:

Det er klart for 20 års-jubileum for klassen fra barne- og ungdomsskolen. God stemning, klemming og begeistrede utrop. Anna reiser seg under middagen, og forteller en noe annen historie om den ”lykkelige tiden”: ni år med mobbing og utestenging. Klassen reagerer med sympati, men når Anna fortsetter å avbryte den glade mimringen, vokser irritasjonen.

Anmeldelse:

Regissør Anna Odell stikker små nåler av ubehag i oss med denne friske, dristige og særegne måten å treffe sitt publikum på. Odell er performancekunstner og opptatt av ubehag og tabuer, noe som viser godt igjen i denne ”Gjenforeningen”. I 2009 agerte hun suicidal og psykotisk på en bro hvor hun endte med å bli lagt inn på psykiatrisk akuttmottak, dette for å belyse maktstrukturene i helsevesenet. Også i hennes debutfilm som regissør snakkes det mye om maktstrukturer, hierarki innad i et klasse- og skolemiljø.

Det er derfor veldig mye å kjenne seg igjen i her, for alle har vi jo gått på skole, og opplevd både mobbing, utfrysning, vinnere og tapere, alt ettersom selvsagt. Den første delen av filmen, hvor hun iscenesetter denne klassegjenforeningen, slik den kunne ha vært hadde det bare ikke vært for at hun ikke ble invitert, brukes skuespillere i rollene til dem hun gikk i klasse med i 9 år. I del 2 konfronterer hun mange av de virkelige folkene, viser dem filmen om gjenforeningen og stiller spørsmål rundt hvordan de selv oppfattet henne, at hun ble mobbet, osv.

Filmatisk er det brukt skuespillere, også her i denne andre delen, og slik skurrer det derfor litt for oss publikummere. Hvorfor ikke kjøre denne delen dokumentarisk? Slik filmen fremstår, blir den unødig forvirrende på punktet fiksjon/dokumentar, og midtveis må man bruke hjernen godt for å forstå sammenhengen her. Helhetlig er dog prosjekt ”Gjenforeningen” et både interessant, tøft og fascinerende prosjekt, og tematikken berører svært bredt og engasjerende!

Det er videre veldig mye interessant her. For det første er det altså masse å kjenne seg igjen i, bli dratt og sugd med på, av empati, sympati og engasjement. Hvorvidt Annas oppførsel, måten hun går frem på, er den mest effektive og interessante er derimot mer diskutabelt. Anna virker for eksempel veldig opptatt av å stille folk til veggs, konfrontere dem med hvorfor de oppførte seg slik og slik, som barn og ungdom. Dette er for så vidt interessant nok i seg selv, bevares, og ubehaget som oppstår er vel så interessant at hun akter å tråkke oppi, hun skildrer da også måten mange skyr unna å møte henne for en samtale. Men her dveler hun unødig mye, det er nemlig litt merkelig hvorfor akkurat dette, at folk slenger rundt seg med hvite løgner for å unnslippe henne, skal være så veldig interessant. Vi vet jo alle hva poenget med en slik menneskelig oppførsel er, at det er ubehagelig å bli konfrontert med ubehagelige spørsmål fra fortiden, så hva vil Anna egentlig med dette, utover bare det å faktisk konfrontere dem?

Sagt på en annen måte, det blir etter hvert litt mye av det samme, og mister litt effekten, selv om det også er litt småmorsomt å se frekke og uspiselige folk blir satt til veggs. Det mest interessante er derimot at også Anna selv virker så desperat, krampeaktig og overdrevent hevnlysten, selv 20 år etter. Hvorfor hun har valgt å kjøre såpass hardt på sier hun bare delvis grunnen til. Effekten blir uansett litt difus, hun blir jo selv litt vel mye rar, som et todelt prosjekt fra hennes side.

Scenen hvor Anna reiser seg og holder sin bitre tale til klassen er nesten som en klassikerscene allerede, og får oss nesten til å måpe i kinosalen, samtidig som den starter sterke engasjerende krefter inni oss hva ståsted og meninger angår. Det virkelig mest interessante oppstår altså først når hun ikke stopper, men kjører på videre, og slik blir også prosjektet hennes desto mer dyptpløyende og fascinerende. ”Gjenforeningen” må sies å hakke litt rent formidlingsmessig da den går litt utenfor de tydelige genregrepene, men at den er utrolig engasjerende er det lite tvil om! Mobbing er alltid vondt å se skildret, og slik Anna gjør det oppleves det både fælt og sterkt, men også som noe svært viktig og universelt å tørre å sette fokuset på.