Det 20. århundrets mest ikoniske prinsesse følges fra 1962 av, da Grace Kelly i sin lengsel etter å vende tilbake til det store lerretet, utfordres med sin rolle som mor, kone og prinsesse i fyrstedømmet Monaco.

Den politiske ”tunge” biten i filmen dreier seg om Monacos stadig mer anstrengte forhold til Frankrike som presser lilleputten Monaco særlig økonomisk. Uten å være historieekspert, lyser det igjennom at her finnes mye sprøyt og overdrevet dramatisering, noe som aldri gjør seg godt om man skal virke troverdig. Et spiondrama innad i fyrstepallasset er også et sentralt dilemma, men ingenting av dette forblir spesielt engasjerende, spennende eller medrivende, til det dyppes dette i uttallige forskjønnede Kelly-scener.

Nicole Kidman i hovedrollen glitrer, bokstavlig talt, mer enn nok, men det er ganske slitsomt faktisk å hele tiden skulle se for seg Grace Kelly, mens man jo heller ser kanskje dagens mest kjente skuespillerblondine i Kidman i stedet. Igjen funker det best når Kidman trykker på de riktige emosjonelle strengene sine, samt i manus, for litt energi og swung klarer hun da å engasjere i flere scener.

På sitt verste er filmen skremmende overfladisk, glatt og nærmest fornærmende i sin bruk av både Kelly og Kidman som to av tidenes største stjerner, samt at det politiske bakteppet blir, ja nettopp, bare et sløvt bakteppe som liksom skal være som hele handlingen, men som lett gjennomskues som tvingende nødvendig fordi tematikken rundt Kelly ikke er interessant og godt nok skrevet i seg selv til å vare i halvannen time.

På sitt beste er filmen vakker, billedskjønn og tidvis rørende. Kidman har, som alltid, en enorm tilstedeværelse i de uttallige nærbildene av seg, selv om regissør Dahan overforbruker henne i all sin glorete retroestetikk.

I tillegg til den overhengende rart tynne historien og manus, er det en nesten merkelig tydelig selvhøytidelighet over det hele. Greit nok at man kan vise pompøse, flotte og respektfulle bilder av både Rainer, Kelly og fyrsteriket med, men det blir rett og slett alt for mye, i hvert fall da handlingen for øvrig er såpass tynn. Tilløp til stemninger som minner alt for mye om såpeopera og enkeltscener der man nesten synes synd på Kidman som ikke får mer å jobbe med, vipper hårfint på grensen til katastrofe. Legger man godviljen til, og nærmest legger bort eventuelle forventninger til en dyptpløyende film, jo da kan da dette bli en grei tidtrøyte og tidsfordriv, egentlig mest som en tv-film å regne. Å fokusere på Kellys kvaler med å bli dratt mellom fortid og nåtid, Hollywood og Monaco, er for så vidt en ærlig agenda, men da er det også greit å ha litt mer kjøtt på denne prinsessa.