Året er 1994, så når man ser filmen i dag, kan det nesten beskrives som en slags "postfuturistisk" opplevelse (Begrepet, som nærmest er en selvmotsigelse, passer bra for å beskrive filmer som viser oss en framtid vi allerede har passert). Hevingen av en atomubåt går galt, og starter en kjedereaksjon som får Atlantis til å stige igjen. Innbyggerne i Atlantis, som har levd inni en kuppel på havbunnen, blir sluppet løs. De starter nå en krig, for å sikre seg verdensherredømme.

Dette er som en slags italiensk "Mad Max" (1979) rip-off. Den låner også en del av stemningen fra "The Omega Man" (1971), men klarer alikevel å stå på egne ben.

Historien er riktignok en smule tåpelig, men filmen har en fabelaktig stemning og filmen er en actionfest fra begynnelse til slutt.

Mange italienske rip-off filmer fra '70- og '80-tallet er underholdende med sin håpløshet, og skamløse herming etter større amerikanske produksjoner. Denne derimot, er underholdende fordi den er et ganske solid stykke filmarbeid, selv om historien ikke holder vann, og selv om den prøver å etterligne andre filmer.

Regien virker også overraskende stødig. Filmen er selvfølgelig dubbet, og alle de involverte har fått engelske/amerikanske navn.



Regien er ved Roger Franklin, og jeg får en aldri så liten a-ha opplevelse når jeg oppdager hvem som skjuler seg bak det navnet:
For mannen bak navnet er ingen ringere enn selveste Ruggero Deodato. Mannen som regisserte, blant annet: "House on the Edge of the Park" (1980), "Cannibal Holocaust" (1980) og "The Last Cannibal World" (1977). Ikke rart regien virket overraskende stødig. 
For hvem pokker er Roger Franklin? Hadde man bare vist at Ruggero Deodatos' filmer skulle bli forfulgt av sensurmyndighetene i England på '80-tallet, ville man nok valgt å markedsføre denne filmen ved å bruke regissørens virkelige navn.  

Hvis du i det hele tatt kjenner igjen navnet Ruggero Deodato, ja da er denne filmen et absolutt must. Langt fra like grotesk som filmene Deodato er mest kjent for, men definitivt en liten godbit, som er verdt å få med seg.

Særlig dypsindig er den ikke, men den serverer knakende god underholdning. En smule undervurdert.