---

Terningkast:


Ingress:

Christine Brown jobber for et kredittfirma i byen, og kjemper mot en medarbeider for å få en opprykksstilling på arbeidsplassen. Hun må bli tøffere, klarere og mer tydelig, sier sjefen hennes. Så når hun en dag får en klient i en gammel dame, bestemmer hun seg for å være nettopp det; streng og bestemt. Dette skal hun imidlertid få angre dypt på i ettertid. Den gamle sigøynerdama kaster nemlig en forbannelse over Christine da hun nekter å fornye huslånet hennes. Dama, Mrs. Ganush, gir Christine tre dager før hun ender opp i helvete, så Christine må handle raskt for å bli kvitt forbannelsen!

Anmeldelse:

Regissør Sam Raimi laget denne moroklumpen av en skrekkfilm i 2009, en kar som står bak svært forskjellige typer filmer i sin karriere. Titler som ”The Evil Dead”, ”Army of Darkness”, ”The Quick and the Dead”, Spider-Man trilogien, samt ”Oz the Great and Powerful”. Et godt knippe varierte genretyper og filmer der altså, men kanskje med én ting felles, nemlig det eventyrlige, lekne og uhøytydelig underholdende.

Og også i ”Drag Me to Hell” mangler det ikke på elementer som kan betegnes som lekent og sjarmerende eventyraktig. Kombinasjonen skrekk og humor er nemlig svært effektiv, vellykket og treffende i denne historien. Christine blir i starten etablert som en karakter vi skal synes litt synd på, heie på, og videre jubler og klapper frem. Innen filmens slutt har hun gjennomgått såpass mye at frustrasjon og sjokk går over i pur sinne og hat fra hennes side, en utvikling som garantert også reflekterer mye av oss publikums følelser rundt det som skjer.

Den gamle kjerringa Mrs. Ganush er nemlig så til de grader innpåsliten, hevnlysten og irriterende at det ikke likner grisen! Det morsomme er at dette også er hele poenget, et vittig poeng, som når gamla gang på gang river av biter av hår på Christine, eller slafser løs på haka hennes mens løstennene har falt ut i basketaket. Det er en humoristisk nerve i scene etter scene som dessuten skyldes veldig uforutsigbare hendelser, altså at Raimi overrasker og sjokkerer oss i tide og utide, slik at denne skrekkblanda fryden oppstår, litt som å ta en berg og dalbane egentlig.

Dette bringer oss videre inn på selve skrekkaspektet i ”Drag Me to Hell”. Filmen er tidlig såpass overdrevet og over the top-aktig at vi ikke tar noe alvorlig og seriøst, noe som med en gang er med på å sette denne lekne og uselvhøytidelige tonen som funker så bra. Men, likevel serveres innimellom noen virkelig effektivt overraskende og sjokkerende skvettescener som garantert vil få deg til å hoppe i stolen. Legg til en (bevisst!) skyhøy lydbruk, ja så MÅ jo bare kroppen få sjokk når dette kommer!

Raimi har tydeligvis gått mye i samme gata som med for eksempel sin ”Evil Dead” og ”Army of Darkness”, som opprinnelige tegneserier så har han også denne gang prøvd å formidle denne tegneserieaktige surrealistiske tonen over hele historien. Dette krever blant annet en god del rundt det filmatiske og visuelle, nemlig i spesialeffekter. Her florerer det nemlig i effekter som flyvende gjenstander i luften, skygger og bevegelser, kroppslige forandringer og blod og gørr som skvetter. Stort sett er det meget gode effekter her, og det virkelig løfter mange av scenene. Samtidig må det nevnes at dette også i enkelte tilfeller skjemmer litt, enten fordi det brukes FOR mye, og tydelig, samt at det ikke alltid virker hundre prosent gjennomført i bildene. Christine blir for eksempel dynket i blod og gørr flere ganger, mens klærne hennes er merkelig tørre rett etterpå.

Å betegne ”Drag Me to Hell” som en skrekkfilm/grøsser kan jo alltids diskuteres litt frem og tilbake, men all den tid den er såpass både rå, brutal, voldelig (uten særlig mye blod dog) og ikke minst skvettende overraskende, ja så føles denne betegnelsen så absolutt rettferdig. Blandingen skrekk og latter oppleves nemlig såpass herlig at den virkelig fortjener å bli sett på som en undergenre innen skrekk-spekteret.

Det kan muligens holdes mot filmen at den pøser litt mye på med både effektscener og bråkete skremmescener, men når man ser på antallet ganger den innpåslitne gamle kjerringa dukker opp, ja så bare føler man for å trekke på smilebåndet, den kleggete intense heksa vil liksom aldri bort eller dø! Flere av scenene er dessuten nesten uforglemmelige. Spesielt den tidlige bilscenen, hvor Christine må konfrontere Mrs. Ganush med hennes sinne og vrede, er fabelaktig creepy, effektiv og morsomt laget! Scenen er betegnende for Raimis lek med oss, han vil få oss til å hoppe i stolen av glede og oppstemthet over dette ”tullballet” av en underholdende skrønefilm!