Dr.Eswai blir tilkalt til en liten søreuropeisk landsby for å foreta en obduksjon på en kvinne som har dødd under mystiske omstendigheter. I småbyen holder også den lokale klarsynte Ruth til, men til tross for henne blir også snart politimannen Kruger funnet drept. Også flere ender opp døde og det skal vise seg at disse alle visstnok er drept av spøkelset Melissa som skal ha dødd i en ulykke for tyve år siden. Hennes mor baronsesse Graps bor fremdeles i byen og har enda stort hat overfor dem som drepte datteren. Sammen med en lokal sykepleier blir Dr. Eswai lurt inn i en skjebnefull konfrontasjon ved den myteomspunnede Villa Graps.

Den italienske skrekkmesteren Mario Bava står bak mang en klassiker innen faget, og blant dem finner vi denne lille gotiske herlige perlen fra 1966 ”Kill Baby, Kill”, også kjent som ”Curse of the Living Dead”. Fortellingen om den lille spøkelsesjenta som terroriserer en liten italiensk landsby simpelthen oser av gotisk mystikk, skygger, stemningsfull tåke, flotte settinger og locations.

Der den britiske landsbygda er blitt kjent igjennom klassisk britisk detektivkrim, ja slik fremstår den italienske og søreuropeiske lille byen som det samme for stemningsfull skrekk, blant annet igjennom Giallo-filmer av Bava, Argento, med flere. Mang en etterfølgende film er trolig inspirert av disse filmene, og ”Kill Baby, Kill” er nok intet unntak.

Helt sentrale elementer i denne filmen er nemlig brukt i ettertid, som det lille mystiske barnet som skremmer vettet av voksne folk, ekle dukker og leker, stemningsfulle hus og gatehjørner, mystiske beboere som skjuler hemmeligheter, med mer, er en gjenganger i utallige film- og tv-mysterier. I denne historien har de fleste rømt byen i frykt for spøkelset Melissa, mens de som er igjen enten blir drept eller fremstår enten ustabile eller må være der for å finne utav mysteriet.

Hele filmens kvalitet, utover det visuelle og stemningsfulle, er selve mysteriet, hvorvidt det er snakk om et faktisk spøkelse, om det hele bare er en spøk fra ende til annen, dog en svært alvorlig spøk i så måte. Nettopp dette klarer man å dra ut til slutten, en slutt som blir såpass lukket at man føler seg tilfredsstilt godt nok. Det blir også noe helhetlig velfungerende over historien slik, mens regien føles streng og velplanlagt, ikke vaklende og usikker. Alt ifra plot, karakterer, til miljø og setting harmonerer veldig godt og skaper denne velfungerende helheten.

Det er også aldri så lite dristig å (spoiler!) våge å holde på Melissa som et faktisk spøkelse, samt å la baronesse Graps ha evner til å påkalle henne. Dette overnaturlige snittet gjør at det hele beholder den creepy spøkelsesstemningen, og at det hele ikke bare kollapser i en spøk i scenesatt av mennesker. Villa Graps forblir både som et mystisk spøkelseshus, helt frem til slutten. Musikken tilfører også godt stemningene i denne filmen, og hovedtemaet sitter virkelig som et skudd i ørene.

Det er vanskelig selvsagt å la seg skremme nevneverdig av en slik film i dag. Like fullt har filmen bevart sine styrker i nevnte stemninger og sterke filmatiske kvaliteter som gjør at den fremdeles den dag i dag forblir veldig fascinerende som skue. Som en foregangsfilm rundt tema som overnaturlighet, trolldom og det klassiske skumle barnet som dreper, ja der er filmen utvilsomt også en klassiker. Den historiske og nostalgiske høye faktorer gir derfor ”Kill Baby, Kill” en annen kvalitet i dag, enn hva den selvsagt gjorde for folk tilbake i 1966.