Store ting begynner i det små. I restene av en forlatt piknik utkjempes en tøff kamp mellom to maurstammer som begge vil oppnå det samme: å få kontrollen over en boks gjenglemte sukkerbiter! En ung foreldreløs marihøne forvikler seg inn i kampens hete, og blir etter hvert delaktig i krigen og kjemper på de sorte maurenes side mot de skumle røde.

”Kule kryp” er noe rimelig sjeldent å overvære, for her blandes reel film av natur i skog, fjell, gress og planter med animerte pålagte dyr og innsekter. Resultatet er ganske så pent å se på og føles i stor grad veldig behagelig og pent for øyne og ører. Her er heller ingen dialog, bortsett fra diverse klikkelyder og andre former for kommunisering mellom maur og marihøner, uten at man blir så veldig mye mer klok på om det er slik disse innsektene faktisk holder snakket i gang eller ikke.

Og nettopp her kommer et lite dilemma snikende… For hva er intensjonene med ”Kule Kryp”? Mulig man har gått inn for en sunn blandning av pen animasjon, humor, sjarme og pedagogiske føringer rundt dyr og natur. Men, i så fall skurrer det litt både i måten insektene lager lyder på, arbeider og oppfører seg. Marginen for og følelser av feilinformasjon kommer altså snikende rett som det er, og slik forblir filmens tilknytning til hvordan den ønsker å formidle hvordan insekter altså faktisk er noe usikker og rotete.

Kaster man denne skepsisen på havet er det imidlertid mye pent over denne franske animasjonen. Det er for eksempel ikke til å komme unna at man her ikke akkurat har med verken Disney, Pixar, eller DreamWorks å gjøre, og derfor får vi i stedet servert langt mindre anmasende og lite hysterisk animasjonsaction enn hva vi er vandt med fra de amerikanske gigantene. Riktig deilig er det å se mer rolig, lavmælt og tidvis vittige observasjoner rundt disse innsektene, og det altså gjort på et pent og enkelt nivå.

Spørsmålet med ”Kule kryp” forblir hvorvidt det er fengende og engasjerende nok for barn dette her. Både tempo, handling og karakterer er såpass enkle og mindre actiondrevet at det spørs om ikke de aller minste vil bli urolige etter en halvtime, mens vi voksne derimot sitter mer til rette i stolen og småhumrer igjennom hele filmen.