Alice Spages er en 12 år gammel jente som bor sammen med sin mor og sin yngre søster Karen. Da Karen en dag blir funnet brutalt myrdet i den lokale kirka, blir mistanken raskt rettet mot den stae og vanskelige Alice som ofte synes lillesøsteren får for mye oppmerksomhet fra moren. Stadig flere folk blir etter hvert funnet myrdet, og mistanken mot Alice blir bare styrket. Men, kan virkelig en 12-åring begå slike handlinger?

SKILLER SEG UT I MENGDEN

En mer eller mindre klassisk 80-talls slasher er denne filmen, laget av Alfred Sole, en kar som for det meste har jobbet i kulissene som produksjonsdesigner i tillegg til å stå for fire regijobber. ”Alice Sweet Alice” både tar opp og videreformidler klassiske skrekkelementer, narrativ fremgang, samt genregrep som vi kan kjenne godt igjen. Likevel kan den også sies å skille seg litt ut i mylderet av genretypiske slashere.

Det går forholdsvis lang tid før det første drapet finner sted. Den den gang purunge Brooke Shields blir kaldkvelt ganske så uventa og plutselig, og scenen hvor hun (Karen) blir drept er både brutal og egentlig ganske fæl all den tid det hele foregår i en kirke, i naborommet til hvor mange ungdommer deltar i en gudstjeneste. Med brutal makt blir Karen kvalt og etterlatt i en kiste, bare for å bli oppdaget i løpet av gudstjenesten hvor også hennes mor og storesøster Alice befinner seg. Tragedien er et faktum og problembarnet Alice blir altså raskt mistenkt grunnet diverse faktorer i handlingen.

REBELSK FAMILIE

Det er både interessant og småvittig å se at denne familien er litt dysfunksjonell og bråkete, ikke akkurat den klassiske amerikanske kjernefamilien hvor det bare finnes et typisk sort får. Moren og faren er skilt, hvor far bor for seg selv, mens altså mor sliter med den rebelske Alice, og Karen. I tillegg møter vi på onkel, tante og søskenbarn av jentene, ei tante som dessuten sliter med forholdet til Alice. Diverse andre karakterer som presten, kirketjeneren, tidligere prest i kirken, med flere, er også sentrale karakterer og følgende også mistenkte.

Det er ikke så forferdelig vanskelig å skjønne at morderen ikke er stakkars Alice, for både størrelsen og fysikken til morderen tilsier at det er en annen person. Nettopp hvem dette er er også noe overraksende og skiller seg litt fra malen i slike filmer. Hvorvidt motivet til morderen kan rettferdiggjøres på noen måte kan dog diskuteres kraftig, morderen ER riv ruskende gal, uansett hva han/hun måtte hevde, end of discussion.

SPESIELLE KARAKTERER

En annen som også ikke helt virker ved sine fulle fem er altså hovedpersonen Alice. Hun er bare slitsomt opprørsk, klassisk pubertal skrikete, masete og vanskelig, så ikke vanskelig å skjønne at folk er skeptiske til henne. Sluttscenen indikerer dessuten at Alice heller ikke akter å bli noe snillere med tiden, for å si det slik. Rent skuespillermessig gjør også Paula Sheppard i rollen seg veldig bra, hun ER irriterende, både utseendemessig og i oppførsel.

Som seg hør og bør med slike 70- og 80-tallsfilmer er heller ikke ”Alice, Sweet Alice” uten mange skrupler og i dag lattermilde scener. På den tiden tiltenkte skumle scener faller ofte plumpt som det stikk motsatte i dag. En noe spesiell bikarakter i bygget hvor familien bor, en stor, tykk mann som elsker katter, virker nesten fullstendig malplassert i det hele, men er dog med på å fargelegge karaktergalleriet.

HVEM GJORDE DET?!

Som skrekkfilm er dermed dette en typisk mindre skummel film, all den tid man har sett så alt for mye liknende før. Det mest interessante og spennende blir dermed selvsagt hvem selve morderen er, at man sitter og gjetter så man blir smårar i hodet på hvem den guljakkede galningen er. Man gjetter garantert feil, gang på gang, og her ligger mye av moroa. I ”Alice, Sweet Alice” røpes morderen rimelig tidlig, cirka en halvtime før det hele er slutt, noe som gir rom for litt mer handling rundt morderen enn det som er vanlig.

Skal må gå dypere inn i handling og karakterer, kan man alltids se på flere interessante faktorer. Regissør Sole skal ha vært en stor Hitchcock-fan, noe vi kan se blant annet på kameravinkler, karakterutviklinger og ikke minst den nærmest totalt ”Psycho”-inspirerte musikken. Både hovedtemaet fra ”Psycho”, samt dusjscenetemaet er med her, ja faktisk så overtydelig at man blir sittende og måpe. Kan dette være lov?! Også bruken av den gule regnjakka som morderen har, samt en rimelig creepy heldekkende maske, tilfører filmen noe svært typisk og karakteristisk velfungerende. Koblingen mellom den katolske kirka, skikker og tradisjoner, samt morderen, kan også sikkert tolkes i mange retninger, om man vil.

Det er vanskelig å vite hvorvidt regissør Sole har lagt så forferdelig mye inn i aspekter som dette, men at det hele innen tematikk og historieutviklingen er godt gjennomtenkt lyser bra igjennom. Filmen oppleves som godt selvstendig i det filmatiske språket, gjennomtenkt og stødig i mange ledd, i hvert fall sett i forhold til mang en liknende skrekkrull. Ikke så forferdelig spennende og skummel denne filmen dog, men desto mer fascinerende i miljø, karakterer og selvsagt rundt spørsmålet; who did it?!