Drapet på en ung gutt setter det lille britiske tettstedet ”Broadchurch” på hodet og bringer et mediehysteri til byen som setter stedet på det lite flatterende drapskartet. To svært ulike etterforskere må finne ut hvem som tok livet av lille Danny, og må på veien handskes med alt hva en etterforskning kan møte på av ventede og uventede hindringer og utfordringer.

I utgangspunktet kan man si at markedet og tradisjonene innen særlig britisk tv-krim av denne typen nærmest må begynne å bli spekket og mettet. Vi har sett det så mange ganger, og i så mange varianter før, blant annet det merkelige detektivparet, et samfunn som blir revet opp av en tragisk hendelse, ryktene som sprer seg og den uventede løsningen på mysteriet. Likevel er det så mange uttallige måter å skildre alt dette på at det trolig også derfor stadig fremdeles dukker opp givende og overraskende gode drapsmysterier som dette i Broadchurch.

Særegne grep og valg

Skaperne av serien har da også virkelig gjort visse helt konkrete grep, særegne vendinger og overraskende valg innen blant annet karakterer og behandling av elementer innenfor en slik drapsetterforskning. For å sette ”Broadchurch” inn i en slags sammenheng så kan vi godt sammenlikne den med særlig serier som ”Twin Peaks”, ”Top of the Lake”, ”Broen” og ”Forbrytelsen”, samt egentlig en haug andre beslektede britiske og skandinaviske serier. Tematikken og fokuset på særlig de berørte familiene, lokalsamfunnet og omfanget av en slik drapssak og etterforskning gjør den likevel enklest å koble til den danske ”Forbrytelsen”. For i begge seriene starter handlingen med drapet på et familiemedlem, et barn, og vi blir kjent med nærmeste pårørende og etter hvert folkene som bor i umiddelbar nærhet, og så videre. Det er den grundige skildringen av etterdønningene og virkningene på folk og samfunn som kjennetegner disse to seriene, og som også begge gjør så svært godt og troverdig.

Skuespillerne er, sammen med meget underholdende og ofte troverdig mangesidige skrevet karakterer, virkelig godt spilt og avlevert. Spekteret av personligheter fargelegger hele serien og skuespillet til alt fra barn, voksne og eldre er typisk fortreffelig britisk, altså stødig og overbevisende. Hovedrollene i de totalt forskjellige radarparet Ellie Miller og Alec Hardy er en veldig vittig og anti-velfungerende enhet, men blir slik gjenstand for mange lattermilde seanser, samt et effektivt par med sine ulike egenskaper. Olivia Colman og David Tennant forblir uforglemmelige som dette etterforskningsparet. Den ene sta som et esel, innadvent, sur, grinete og skeptisk til alt og alle, den andre overhappy, omtenksom, og alt for naivt godtroende til sine medmennesker. Begge skal de da også få erfare dyrebart for sine egenskaper på disse områdene.

Et spørsmål om den evig problematiske troverdigheten

I Broadchurch får vi ofte se menneskelige reaksjoner som først kanskje kan virke noe rare, ja uvante rett og slett, i hvert fall til hva man er vandt med å se på tv-krim. Der vi i ”Forbrytelsen” ble vitne til den bunnløse sorgen, splittelsen innad i familien og den tragiske utviklingen i ettertiden av drapet på datteren, ja der får vi i ”Broadchurch” også se dette. Likevel skiller sistnevnte serie seg litt ut på den måten at familien reagerer totalt forskjellig på flere måter, de takler sorgen og sjokket tilsynelatende godt og balansert, kommer seg tilbake til jobb, skole og livet etterpå. Dette er selvsagt bare delvis, men likevel, familiemedlemmene forblir ikke forsteinet i sorg og stenger seg inne, slik de ofte gjør i film og serier. I starten oppleves dette altså litt overraskende, men etter hvert mer og mer troverdig, for er det ikke slik folk heller ville reagert i virkeligheten mon tro? Interessant nok ble historien og manus til ”Broadchurch” påbegynt allerede tilbake i 2002, altså lenge før danske ”Forbrytelsen” ble til. Det tok altså Chris Chibnall over ti år å få serien på lufta, men det var da også verdt ventetiden kan man trygt si.

Skildringen av småstedsparanoiaen som oppstår er også fortreffelig gjort, med både journalister, avisskribenter, naboer og pårørende som rotter seg sammen, alle i ens ærender med å få fatt på den skyldige. I alle disse krysningene er flere dømt til å bli såret, forrådt og skadet, det sier seg selv, for slik er vi mennesker dessverre satt sammen at faktorer som egoisme og beskyttelsesinstinkt ofte resulterer i uforutsett og tragiske handlinger og utfall.

Alvor vs. humor

Det ”Broadchurch” virkelig klarer å kombinere på en rivende underholdende måte, er de helt avgjørende elementene innen krim som spenning, mistanke, karakterdybde og variasjon, samt å levere et gjennomarbeidet mysterium. I tillegg har serien noe attåt, nemlig en vidd, snev av humor og sjarm i sine karakterer og i manus, noe som hever det hele ytterligere. Kombinasjonen av dette gjør at serien ikke bare er svært alvorlig og trist tragisk, dørgende tung realistisk, men også mer fargerik og vittig innimellom. Stemningen blir slik videre noe som virkelig gjør hele serien på en unik måte.

I Broadchurch er det ikke mørke, regntunge dager, høst og dørgende mørke, neida, her er det derimot mye sol, varme, og flotte farger, samt en natur og landskap som virkelig blir en stor reklame for de britiske øyer. Her veksler det mellom solrike strender, de dramatiske klippene hvor Danny blir funnet i første episode, havet og sjøen. Kontrastene mellom dette vakre stedet og handlingene som finner sted der er dermed så langt i fra hverandre som man kan komme, men skaper slik et spekter som nesten er pusteberøvende.

Løsningen

Til slutt, i siste episode, pakkes løsningen briljant ut, det blir sjokkerende, trist, tragisk og litt godt også, og med en av de sterkeste og vakreste avslutningene på en krimserie noen gang. Det forblir noe ironisk og tankevekkende stående igjen til slutt, for man har bare lyst til å vende tilbake til Broadchurch, selv om man altså har vært der i anledningen en grusom og tragisk drapssak. Men dette skyldes folkene der, karakterene, samholdet og varmen, samt den utrolig pene naturen og settingen.

Denne serien slutter aldri å overraske, verken blant karakterene eller i historien. Her er det tatt flere dristige valg og grep rundt hvordan personer reagerer, handler og liknende, og noe kan virke mindre troverdig, ja nesten overdramatisert for underholdningens skyld, annet er igjen imponerende virkelighetstroverdig og mangefasettert. Det kanskje mest overraskende og sjokkerende er likevel avsløringen av morderen, en morder som man i ettertid egentlig burde kunne tenkt seg til at var den skyldige, men likevel kommer det svært overraskende, ikke minst grunnet ”motivet” til dødsfallet. Utsagn som ’stol aldri på noen’, har vel aldri passet bedre enn denne gang. Måten det hele er løst på føles i starten litt merkelig, søkt og rart, som med så mye annet i denne serien. Men igjen vokser det hele innover i oss når vi tenker over det. Vi blir fortrolige med de faktiske gjerningene, og tenker at det kanskje ikke er så rart likevel med denne løsningen. Hvor mange ganger har man ikke hørt eller lest om naboer, bekjente eller familiemedlemmer som sier de virkelig ikke ante noen ting, at de aldri kunne sett for seg at han eller hun virkelig kunne gjøre noe slik?! Og som ikke dette var nok sitter man igjen og i tillegg synes nesten like synd på morderen som på de øvrige berørte, det er et sant helvete for alle involverte her, absolutt ingen forskjønning av virkeligheten.

Hvordan toppe dette?

En sesong nummer to er på vei, ifølge IMDB.com, men hvordan denne skal gå til er neimen meg ikke enkelt å si. Også en amerikansk remake skal lages, denne igjen med David Tennant i rollen som politietterforskeren. Enkelte ganger kommer det slike sterke serier som dette, en serie som griper tak i deg, både mentalt og fysisk, og som ikke slipper taket i flere dager etterpå og blir stående i år etter år. ”Twin Peaks” var og er en slik serie, kanskje også ”Broen” og ”Forbrytelsen” er slik, og nå er også ”Broadchurch” en sånn uforglemmelig serie. Dette er dristig, vågalt, menneskelig varierende og berørende. Legg til en musikkbruk som også geleider og understreker følelser og bilder, mer enn å styre deg i ”riktig” retning, ja så blir seeropplevelsen enda sterkere. ”Broadchurch” er og forblir en moderne klassiker hvor man bare må se én episode til, et sikkert kvalitetstegn.