Dr. Helen Hudson er kriminalpsykolog og ekspert på seriemordere. Etter at hun selv blir angrepet og forsøkt drept av en slik, overlever hun, men isolerer seg i ettertid i sin store leilighet i San Francisco. Etter overfallet lider nå Helen også av agorafobi, kanskje bedre kjent som post traumatisk stress-syndrom, noe som gjør at hun ikke klarer gå ut av den trygge leiligheten, og forblir slik nærmest som fange i eget hjem. Når en ny seriemorder herjer i byen blir hun etter hvert kontaktet av politiet for å samarbeide om å fange morderen. Sammen oppdager de at morderen kopierer kjente drapsmenn og deres drapsmetoder, og sirkler seg inn mot sitt hovedmål, nemlig Helen selv.

Sigourney Weaver spiller Helen Hudson, spesialisten som altså får mentalt sammenbrudd etter nesten å ha blitt drept av den nå fengslede morderen Daryll Lee Cullum. Når den nye drapsbølgen av kopimord så starter, kommer minnene tilbake og Helen sliter med å klare delta i etterforskningen. Med hjelp fra detektivparet M.J.Monaham og Reuben Goetz klarer hun likevel å etablere styrke til å delta, og ellers klarer hun selvsagt heller ikke å holde fingrene borte fra saken, til det er hun alt for interessert i hva som foregår.

KARAKTERENE

Weaver i rollen som Dr.Hudson er fra første stund både overbevisende, stødig og troverdig. Denne høye dama har rett og slett en utstråling og respektaura over seg som gjør seg veldig godt på skjermen, enten det er som Ellen Ripley i ”Alien”-filmene, eller som kunnskapsfull professor her. Ankeret i henne som hovedkarakter funker derfor veldig godt, og idét vi blir kjent med politiparet Monaham og Goetz, tilføres ytterligere sterke karakterer.

Både Holly Hunter og Dermot Mulroney er sjarmerende som tospannet som forsøker komme seg igjennom den vanskelige dagen som politijobben krever av dem. Mulroney er den litt uerfarne karen som funker som filmens kjekkas, noe også Dr.Hudson raskt faller for. Monaham derimot har et tidligere forhold med sin sjef bak seg, og er videre litt mer erfaren og hard i så måte. Om Weaver står som en påle i sin karakter, gjør Holly Hunter også minst det samme. Hennes M.J.-karakter er nemlig til å spise opp! Bare legg merke til stemmebruken hennes, skuespill, fakter, ansiktsblikk og replikkavleveringer! Hunter viser oss en akkurat så selvstendig sterk og hard politikvinne som hun nok også bør være i dette totalt mannsdominerte politimiljøet.

Sammen med Hudson utgjør M.J.Monaham et drivende sterkt og dyktig spilt kvinnelig karakterpar som ikke er så helt hverdags i film, generelt. De utgjør videre begge et bilde på mange kvinners utfordringer og motstand i samfunnet, Monaham som enslig politikvinne i et hardt mannsmiljø, Hudson som bilde på de utallige kvinnene som har blitt offer for mannlig vold og drapsforsøk.

Nettopp et kvinnelig radarpar som styrende i filmen er noe som også gjenspeiles i både manus og evnen til å drive både spenningen og nerven i historien. Manusforfatterne Ann Biderman og David Madsen har tydelig tenkt godt over dette, samt at de har levert et godt gjennomtenkt og fascinerende bilde på seriemorderfenomenet. Koblingen mellom virkelighetens seriemordere, som copycat-morderen jo nettopp kopierer, gir filmen en ekstra nerve og fascinasjon, blant annet fordi den kobler grusomme handlinger og drap til virkeligheten, samt bruker ekte (stort sett?) bilder av kjente mordere og deres ofre. Slik blir vi påminnet om at virkeligheten ofte nettopp overgår filmen, noe som blir ekstra påfallende med en film som ”Copycat”.

MORDEREN

Det som da blir litt mindre overbevisende i denne thrilleren er faktisk interessant nok morderen selv. Eller, det vil si… William McNamara i rollen som Peter Foley er for så vidt akkurat slik som mange seriemordere faktisk er, nemlig ung, selvstendig, velfungerende og rimelig kjekk. Ingen som kaster et andre blikk på ham fordi han ser skummel eller rar ut, snarere tvert imot, noe som også gjelder både Ted Bundy, Jeffrey Dahmer, og andre kjente seriemordere. Likevel blir han noe karikert føles det, bittelitt for glatt og for lite creepy i overgangen mellom ”normal” mann og når monsteret i ham skal komme frem. Dette er generelt en utfordring og platthet ved mordere på film, at de ser for bra ut og videre derfor heller ikke skremmer like sterkt som de burde. Da er heller Harry Connick Jr. i rollen som den fengslede Lee Cullum bedre slik, mer ekkel, slesk og vemmelig rett og slett. Men, ikke misforstå, McNamara funker helt greit som nettopp den vanlige mannen i gata, noe som jo også er hele hovedpoenget med ham, at han ikke skal skille seg ut. Han bare er ikke like sentral særegen som mange andre seriemordere vi har sett i slike sterke thrillere.

STEMNINGEN I REGIEN, LYD OG MUSIKK

Noe av det sterkeste og mest velfungerende med ”Copycat” inntreffer akkurat når det er ment å inntreffe, i spenningen. Første gang hårene reiser seg er i den første dramatiske scenen, når Helen blir angrepet på toalettet på universitetet. Man aner selvsagt at her kan det skje noe skummelt for stemningsoppbygningen, filming og klipp antyder nemlig dette, men nøyaktig HVA som skjer får vi først se når Christopher Youngs fabelaktig effektive musikk setter inn! Det er noe så direkte, iørefallende intenst og effektivt over den skrekkelige strykergnikkingen her som kan minne mye om både dusjscenen i ”Psycho” og flere andre sterke skrekkeksempler. Regissør Jon Amiel har dessuten noe både Hitchcock-aktig og ikke minst Brian DePalma over sin regi, klipp og måten å komponere flere scener på. Ja hele ”Copycat” kunne på mange måter ha vært en DePalma-film, uten at dette hadde overrasket undertegnede et sekund. Sammen med Youngs musikk har Amiel fått til noe svært dynamisk og effektivt, både i de skremmende scenene, men også i de rolige partiene. Det gjennomgående rolige pianotemaet er rett og slett nydelig med sitt melankolske, litt triste og stemningsfulle preg, mens den fryktelige og intense fiolingnikkingen setter kniver i oss når spenningen plutselig setter inn.

”Copycat” gjør videre aldri for mye bruk av klisjéer innen genregrep eller pøser på med overdreven vold og blod, nei heller konsentrerer seg om spenningsoppbygningen, den dirrende spenningen i krysningen mellom karakterer, plot, historie og musikkbruk. Helhetlig blir pakken ydmykende vellykket, og fremstår som rett og slett godt håndverk fra alle kanter. Det oser en både respekt, evne og vilje til å ville lage noe spennende over hele filmen.

Man har lykkes såpass godt at dette veier over den tross alt ganske så tradisjonelle narrative oppbygningen og andre ’sett det før’ elementer. Disse sidene av filmen blir derimot som en tilfredsstillende og velkommen gjenkjennelig trygghet å regne, som at man vet at man skal se en formel-thriller, men at man derfor kommer til å bli skremt også. Tilfredsstillelsen blir videre derfor vellykket og stødig, og av og til så er dette så absolutt nok og godkjent, i en genretype som så alt for ofte tråkker over, feiler eller overdriver i sine grep.

Stemningene som oppstår i den store leiligheten til Helen Hudson reflekterer dessuten den noiaen som Helen selv opplever. Huset hennes er kjempestort, med uttallige mørke kriker og kroker, ikke akkurat så ideelt for henne skulle man jo tro. Men Helen føler seg jo imidlertid i utgangspunktet trygg i sitt eget hjem, skjønt når hverdagen hennes blir truet av en inntrenger, ja da blir ikke disse mange krokene noe trygt lenger, snarere tvert i mot, noe som utnyttes veldig godt i spenningsoppbyggingen.

DEN VELFUNGERENDE HELHETEN

Det er noe velfungerende, medrivende og spennende med hele denne historien. En film som ”Nattsvermeren” er fristende å sammenlikne med ”Copycat”, både med tanke på den sentrale kvinnelige politietterforskeren, to stykk mordere, hvor en er i fengsel mens den andre er aktiv, samt at det bygges opp mot en spennende konfronterende finale. Disse to filmene blir likevel aldri såpass like at det på noen måte forstyrrer. Behandlingen og koblingen til virkelighetens seriemordere gjør dessuten ”Copycat” såpass særegen at den uansett skiller seg ut.

Selv om filmen snart er 20 år gammel, er det noe tidløst over hele historien og dessverre selvsagt også over det faktum at det er en evig pågående kamp å kjempe mot både kriminelle, seriemordere og kvinners utfordringer i både arbeidsliv og på andre områder. Filmen skjemmes muligens litt av mye tidstypisk i blant annet klær og ikke minst i alt det tekniske, som mobiltelefoner, biler, datamaskiner og internett. Her er det mye nostalgisk morsomt å fryde seg over, som for eksempel typisk 90-talls ting som skjermsparere, store pc-skjermer og tastatur, treigt internett og sending av epost som tar en liten evighet. For de som har opplevd dette selv på 90-tallet blir dette bare en sjarmerende faktor, uten at det irriterer eller ødelegger nevneverdig for verken spenning eller troverdighet. En annen ting som slår en er hvor mange bra slike psykologiske thrillere som kom nettopp dette tiåret.

Et gjennomarbeidet manus og en historie som kobler de sentrale karakterene til både denne filmatiske tematikken, så vel som virkelighetens utallige minst like jævlige og skremmende eksempler, gir ”Copycat” en egen stemning og nerve som gjør filmen veldig godt. Som psykologisk thriller både tilfredsstiller den på et kalkulert, trygt og kjent ’sett det før’-plan, samtidig som den evner å heve seg over det gjennomsnittlige mangfoldet ved å treffe spikeren på viktige sider som karakterengasjement, skuespill, spenning og grøss. ”Copycat” er litt typisk en slik film det er vanskelig å se hvor god og velfungerende den faktisk er, for til dette er den som sagt litt for tradisjonell til å være noe helt ekstraordinært.

Likevel skal man ikke ta det forgitt når hårene reiser seg på ryggen, spenningen tetner til og man tar seg selv i å nistirre på skjermen bak ei pute. Slikt kommer ikke bare av seg selv i en film, og bildet av Sigourney Weaver hengende i den blodrøde kjolen mens strykerorkesteret spiller som besatt, sitter nemlig fast på netthinnen i lang tid etterpå.