John ”Breacher” Wharton er sjef for en elitegruppe av narkoetterforskere og leder agentene sine i et dopbeslag som gir dem mange millioner dollar. I ettertid begynner imidlertid en mystisk drapsmann å ta livet av gruppemedlemmene, én etter én. Etter hvert synes det mer og mer opplagt at det er en av dem selv som står bak likvideringene, men hvem?

”Sabotage” har en enkel og latterlig overflatetradisjonell setting, en hardbarka gjeng muskeldudes som tilfeldigvis også jobber som politi. Den litt vel for utagerende alternative etterforskergruppa blir gradvis litt mer interessant enn som så, og spesielt enkeltkarakterer bringer en viss interesse til oss samtidig som man blir rimelig nysgjerrig på hvem som står bak galskapen.

Problemet med ”Sabotage” er at det blir så mange nesten-medrivende elementer i historien. Enkelte personer er som sagt litt mer interessante enn andre, blant dem en kvinnelig etterforsker som blander seg inn i elitegruppas problemer. Flere gode alternative replikker og hardbarka politiarbeid fra hennes side gir en god motvekt til denne gruppas øvrige steinharde machonivå. Også Mireille Enos, kjent fra ”The Killing”, passer godt som det ofte rusa gjengmedlemmet Lizzy som ikke skyr ilden for å få ting som hun vil. Så må vi ikke glemme selveste far sjøl i Arnold Schwarzenegger som spiller ”guden” Breacher på en nesten uventet lavmælt og rolig måte.

Dette bringer oss videre på noe ved denne filmen som også er ’nesten’ ganske så bra, nemlig stemningen og settingen. Tilløp til både David Finchersk dørgende mørke og gravalvorlig spennende scener smyger seg nemlig innpå oss innimellom. Tonen i filmen er nemlig ofte så brutal og mørk at med dette drapsmysteriet i bunnen så aner man en skikkelig drivende thriller i skyggene. Men altså igjen, bare nesten dessverre.

Filmen er ikke vurdert av Medietilsynet her til lands og får automatisk derfor 18-årsgrense. Dette er helt greit for volden er både blodig, svært visuell og nærgående i flere scener. På den gode siden gjør dette at filmen får en brutal realisme som man sjelden ser i slike amerikanske actionfilmer hvor man heller unngår nettopp alt for grafisk vold og slik heller får mer av et yngre publikum i kassa.

Filmen skal på et slags snodig vis ha litt ros for nettopp denne råe linja. Hadde bare historien og karakterene vært tilsvarende mørkt fascinerende og interessante, ja så kunne ”Sabotage” virkelig ha skilt seg nevneverdig bra ut. Slik den har blitt klarer den ikke helt å løfte seg bort i fra å være litt for seriøst tung, flat i handling og karakterer, samt egentlig hakket for uinteressant i ettersmaken når man har forlatt kinosalen. Det er hårfint nære en firer dette, men bare nesten altså.