Fra slutten av 50-tallet og inn på 70-tallet følger vi den verdenskjente franske moteskaperen Yves Saint Laurent og hans turbulente liv. Han møter sin kjæreste og forretningspartner i Pierre Berge og de starter etter hvert sitt eget motehus, men livet blir ikke bare en dans på roser.

Fortellingen om Yves er både fascinerende, pen og interessant, og som nærmest alltid i slike portrettfilmer så lærer man jammen meg også noe nytt om hovedpersonen, enten man kjenner denne fra før av eller ikke. Selvsagt skal ting taes med en klype salt, men filmen om ”Yves Saint Laurent” er god på mye, blant annet det å gi tydelige bilder av mangt vedrørende dette verdenskjente motenavnet.

En særegen skrue

Hovedpersonen i Pierre Niney er ikke så enkel å si om faktisk likner Laurent på en prikk, men, han spiller og er 100% tilstede med sin karakteristiske figur, utseende og karisma. Niney føles slik ypperlig castet i rollen og klarer å ta hovedrollen såpass troverdig og sterkt at han er blant filmens sterkeste kort. Sterkt er også filmens akk så viktige og sentrale visuelle aspekter som setting, locations i Paris og Marrakech, samt fortreffelig bruk av (i anmelders øyne) tidskoloritt i klær og mote. Mye pent for øynene her altså, og en variert og herlig musikkbruk er også pent ledsagende scener og handling.

De helt store toppene mangler

Sistnevnte er kanskje filmens svakeste kort, eller…det vil si, selve handlingen er på ingen måte svak, bare tidvis litt dvask og retningsløs. Uten at det blir direkte kjedelig, savnes det enkelte ganger litt ekstra krutt, energi og dramatopper. Dette blir dogg litt flisespikkeri, for både Yves opp og nedturer spenner og skildres både variert og dramatisk nok, dog altså bare litt flatt og ”safe” her og der.

Historien om den akk så begavede franskmannen, som etter hvert fikk litt vel mye alkohol og stoff-problemer, klarer imidlertid å både engasjere og røre flere steder. Scener hvor følelsene bare nærmest kommer ubemerket på oss er særlig flotte, og hjulpet av musikken frembringes både ujålete og balanserte sentimentale stemninger.

Pent og balansert portrett

Filmen føyer seg pent inn i rekken flotte og sterke audiovisuelle karakterportretter, men som også er hakket litt for tam og lite stikkende til virkelig å hevde seg i den øverste klassen. Slik også årets ”Grace of Monaco” både ser og føles tidsriktig, klassisk pen og billedskjønn, ja der faller også ”Yves…” godt inn, men føles heldigvis bedre sammenskrudd og fascinerende enn den nevnte tomme filmen om prinsessen av Monaco. Det savnes dog litt mer dybde i enkelte aspekter, som hvordan han klarte å påvirke motebildet, utfordringer rundt legningen hans, og mer om retninger innen industrien. Men, som portrettfilm, og ikke minst et bilde av tiden i setting og mote, er ”Yves Saint Laurent” absolutt en pen og severdig film.