Taylor husker sin første ferieflørt godt, det eneste problemet er at søsteren hennes nå tre år senere er i ferd med å gifte seg med ham! Skal Taylor si til sin søster Maddie at hennes utkårede i den superkjekke Raf var hennes ferieflørt tidligere? Klarer de holde på hemmeligheten, eller vil den briste, og hvordan skal det hele gå når bryllupet skal stå om allerede to dager til?!

Åh mamma mia, hjelpe meg, hvilken dramatikk! Hvordan SKAL nå dette gå…?! Vet du hva…jeg kunne ikke brydd meg mindre! Denne kinomusikalen er som et eneste langt falskt, latterlig og kjipt ferieglis av en musikalklisjé, spekket med popklassikere fra 80-tallet. Bare så synd av coversangene verken er lagt noe som helst annet arbeid i enn å få skuespillerne til å synge til keyboard-aktige covers av store popklassikere.

For her snakker vi virkelig gigantiske schlagere, fra artister som Madonna, Katherina and the Waves, Cindy Lauper, Wham og Human League. Alle knakende gode popperler som her blir maltraktert og sunget på det ujevne Sing Star-nivå. Ja selv Leona Lewis som vi jo vet virkelig kan synge, og som spiller en av birollene, får ikke engang sunget mer enn et par strofer! Tipper hun var rimelig skuffa etter innspillingen.

På sitt beste kan man si at skuespillerne i det minste ser ut til å ha det litt gøy, og ikke så rart, de fikk jo en betalt ferie i disse vakre omgivelsene, men isteden burde de virkelig rødme i skam spør du meg. Locations og de idylliske vakre stedene i Italia er da virkelig et herlig syn for guder, samt at skuespillerne også er jevnt over mildt sagt vakre og pene å se på. Det er videre overtydelig at denne filmen er ment som en frisk og lett sommermusikal, for jenter, men det vil trolig måtte store mengder alkohol til for å få noe utav dette.

Ikke en eneste gang rikket det i dansefoten eller i smilerynkene, nei man sitter mer som forskrekket og smått sjokkert over å se og høre disse popklassikerne bli liret av seg i tide og utide. Det virker for øvrig som om hele historien er skrevet utelukkende rundt det å komme innpå disse sangene, altså typisk med ”Holiday” som åpningsnummer når hovedpersonen reiser på ferie, ”Girls just wanna have fun” på utdrikningslaget, ”Don’t you want me” når ex-kjæresten forsøker få bruden tilbake, du skjønner, og så videre.

”Walking on Sunshine” får liknende gladsaker som ”Ages of Rock”, ”Glee” og ikke minst den uunngåelige sammenlikningen i ”Mamma Mia!” til å virke som Oscar-materiale av noen perler i forhold. Det finnes ingen som helst ironisk eller humoristisk distanse her, verken til genreklisjéene eller alt det uhøytidelige. Det er virkelig dønn alvor i hele produksjonen. Triste greier. Etter å ha sett denne, skal jeg jammen meg tenke meg om to ganger før jeg disser slike middelmådige musikaler igjen i fremtiden, for de fleste må være bedre enn dette. Når man mest av alt sitter og ønsker alle disse falsksmilende og overperfekte skuespillerne alt vondt i livet, ja da må det sannelig være noe riv ruskende galt med filmen gitt!