Alexia og hennes venninne Marie reiser til førstnevntes familie og deres gård utpå landet ei helg for å slappe av. De ankommer stedet sent på kvelden, det er mørkt, og de finner seg raskt til rette og finner senga. Men utpå natten ankommer en fremmed huset, bryter seg inn, og slakter ned Alexias familie på brutalt vis. På veien får han også tak i Alexia og stikker av med henne i sin store varebil. Marie gjemmer seg og forblir uoppdaget, men må sette i gang jakten på denne psykopatiske galningen og avdekke hans identitet.

Denne handlingen synes kanskje ikke ved første øyekast som verken særlig nytenkende, innholdsrik eller engasjerende. Likevel oppstår det raskt både engasjement, følelser, energi og grøssende fæle scener i denne slasheren fra 2003, regissert av Alexandre Aja.

Aja står også bak annen skrekk som remaken av Wes Cravens klassiker ”The Hills Have Eyes” (2006) og ”Piranha 3D” (2010). Mye kan sies om disse to sistnevnte filmene, men sikkert er det at hans ”Haute Tension/High Tension”, eller ”Switchblade Romance” som filmen heter på engelsk, både er stilfull, rå, brutal og virkelig sitter i kropp og sjel i ettertid.

Karakteristiske karakterer

De to hovedkarakterene i Marie og Alexia, et lesbisk par som både har særegenheter i utseende og personlighet, samt har energi og driv sammen som virkelig vises igjen på skjermen. Deres karakterer forandrer seg da også brutalt utover i filmen og vi engasjeres stadig av deres skjebne, begge to. Cécile De France i rollen som Marie er strålende og karakteristisk. Hennes ”hardhet” passer personligheten godt og gjør samtidig at kontrasten til Alexia blir større. De France er kjent fra mange franske filmer, samt blant annet Clint Eastwoods tsunamidrama ”Hereafter”.

Psykopaten

Morderen er i denne filmen (heldigvis) en feit, vemmelig, langhåra skitten kar, ikke den typisk kjekke nabogutten som alt for ofte ødelegger et vesentlig trekk ved en karakter som liksom skal være creepy. Selvsagt er det ikke særlig hyggelig å tenke på at også mordere, voldtektsmenn og seriemordere kan være pene og kjekke for slik å blande seg i mengden, men at drapsmannen og galningen er fysisk usmakelig hjelper overraskende godt på den ugne stemningen og tonen i filmen. Det bevisste valget med å ikke vise ansiktet på morderen noe særlig, i hvert fall i filmens første halvdel, funker ypperlig i både det med å holde skjult hvem han er, samt at denne slik på en merkverdig måte gjøres enda skumlere, som en ukjent, uidentifiserbar fremmed som trenger seg inn i huset.

Tvisten

Den andre tingen som utgjør styrken i filmen er Ajas regi, en befriende rå tydelighet i de brutale scenene som virkelig setter energien og den dirrende skrekken sentralt i en skremmende fæl historie. Det er noe elementært enkelt og også forstyrrende skummelt med en setting hvor en skummel fremmed tar seg inn i huset ditt, slakter ned familien din, mens du selv bare må gjemme deg for denne store stygge ulven. Det blir som et elementært og typisk vanlig barndomsmareritt som blir til virkelighet i denne filmen.

Det store ankepunktet, eventuelt sjakktrekket ved ”Haute Tension”, er slutten på visa, en slutt som har en tvist som kan diskuteres opp og ned i mente. For, ikke alt går opp i logikk og filmatisk realisme her, enten du ser på løsningen den ene eller den andre veien. Likevel gjør dette at filmen skiller seg godt ut og tanken på at din kjære virkelig skal klikke mentalt og samtidig ikke selv være i stand til å skjønne hva han/hun gjør er i seg selv et skremmende scenario. Regissør Aja har muligens hoppet litt fort i noen svinger, for han gir en lang marsj i enkelte logiske brister, men summen av tvisten og tankene man som seer gjør seg etterpå er den største gevinsten med dette opplegget og gir en uggen og vond ettersmak i munnen på oss i hva karakterene og plottet angår.

Gufne stemninger og rå brutalitet

Her er gufne stemninger i fleng, enten det er den brutale nedslaktningen i huset, ute i den mørke og tåkelagte skogen, eller scenene på veien og i bilen. Det er en gjennomgående forstyrrende marerittstemning som bringes frem og følger hovedpersonene nesten hele filmen igjennom, og som seer kjenner man virkelig slik skrekken fysisk på kroppen, i magen og i hodet. ”Switchblade Romance” er som en omvendt Motorsagmassakren, hvor ofrene ikke tilfeldigvis snubler inn på Leatherheads familie og eiendom, men hvor morderen selv kommer på besøk på gården. Noe av den samme vemmelige og angsskapende atmosfæren og panikken fra motorsagklassikeren til Tobe Hooper er også å kjenne igjen i denne filmen fra 2003. Dens råhet og ”stygghet” i alt det brutale kan fort misforstås og neddømmes, men faktum er at dette heller hever filmens virkning og inntrykk på oss som ser den. Blodig, brutal og rå, ja, men desto bedre som skrekkfilm i dette tilfellet da dette ikke oppleves som spekulativt på samme måten som i mange liknende filmer.

Alexandre Ajas film er på mange måter svært enkel i både tematikk og innhold, men gjennomførelsen og virkningen av denne blir desto sterkere i filmens viktigste sider, nemlig å skremme på en grunnleggende menneskelig marerittaktig klaustrofobisk måte. Her pøses det heldigvis heller ikke på med øredøvende skrekkmusikk i tide og utide, nei stillheten og reallyd brukes vel så ofte som pålagt lyd og musikk. Stilfullt! Om man ikke er særlig vandt med blodige og brutale slashere, (og da menes ikke ofte de enkle og sensurerte "milde" amerikanske slasherne), bør ”Haute Tension/Switchblade Romance” sees med omhu, eller i hvert fall med en du trygt kan krype godt inntil. Som så mange andre skrekkfilmer er dette et smak og behag-tilfelle av en slasher, men at den garantert klarer å vemme deg inntil beinmargen på en og flere måter kan jeg love deg, og bare det er jo en kvalitet med en slik film.