Det alle først tror er en vanlig, harmløs høststorm, skal vise seg å være noe langt mer enn som så. Innbyggerne i det lille amerikanske tettstedet blir fullstendig tatt på senga en dag på det lokale kjøpesenteret. En mystisk altoppslukende tåke legger seg over stedet og litt etter litt skal det vise seg at denne tåken skjuler noe helt utenkelig. Er det dommedag som har kommet, eller er det menneskene selv som er årsaken til det som så følger?!

Skrekkforfatter Stephen King har blitt filmatisert og tv-serielaget uttallige ganger. Mange av hans historier har endt opp med å bli middelmådige miniserier eller filmer av varierende kvalitet, ikke sjelden med et visst b-film preg. Blant de bedre kan nevnes noen av hans mest karakterdrevne og jordnære dramaer, som ”Frihetens Regn” og ”Den Grønne Mil”. Også ”The Mist” er slik, selv med absolutt overjordiske, eller skal man si underjordiske, monstre med i bildet. Men, hvem som egentlig er det største monsteret er som ofte hos King det store spørsmålet. Svaret er noe tveegget kan man trygt si.

Regissøren bak disse tre filmene er da også en og samme mann, nemlig Frank Darabont, en kar som virkelig har vist seg å ha et godt lag om det menneskelige og komplekse i Kings historier og karakterer. Han har også brukt skuespillerne om igjen, som flere av dem i ”The Mist”, både William Sadler, Melissa McBride, Laurie Holden og Jeffrey DeMunn er alle i ettertid å se i serien ”The Walking Dead” som Darabont også står bak.

Selve hovedrollen David Drayton spilles av Thomas Jane, kjent blant annet fra tv-serien ”Hung”. Jane spiller faren som sammen med sin sønn blir forskanset i butikken når tåken dukker opp. Det som videre skal utspille seg i dette bygget er selve hoveddelen av filmen og er et studium i menneskelig psykologi, reaksjoner, handlinger og et skremmende bilde på oss mennesker. Her tar historien til Stephen King og regien til Darabont oss med på utviklingen og forandringene som kan skje innad i en gruppe med mennesker, dynamikken som oppstår i blant dem når skremmende, tragiske og desperate ting skjer.

Er det dommedag?!

Gruppen som er (frivillig) innestengt i butikken opplever at de få som forsøker seg å gå ut i tåken enten kommer skadet tilbake, eller aller helst aldri kommer tilbake i live i det hele tatt. Etter hvert dukker det opp både innsekter, monstre med tentakler, og uhyrer med vinger og gigantiske kropper. Er det selve dommedag som er kommet, eller kan årsaken kobles til et militært anlegg som ligger i nærheten? En av dem som synes å ha det mest klare svaret på dette er en av de sterkt religiøse kundene som hevder det er Gud som straffer menneskene og videre har åpnet portene til helvete. Karakteren Mrs.Carmody, spilt av Marcia Gay Harden, driver etter hvert flere av folkene i butikken til vannvidd med sin religiøse preken, men litt etter litt, og ettersom de skremmende skapningene forårsaker stadig mer vold, knytter også flere seg til hennes profetier og tar side med henne. Gruppen splittes slik opp, både i hva som er årsaken til marerittet, men også i forhold til hva man syns er best å gjøre i en slik situasjon.

Menneskelige psykologiske aspekter berøres og belyses både variert, smart og troverdig i denne filmen. Selve den narrative utviklingen oppleves både tålmodig, nennsom og troverdig. Her er ingen forhastede og påskyndende storslagne monsterscener, nei, disse dukker opp i porsjonerte omganger. Akkurat disse monsterskapningene skal ikke ha det på seg at de er i aller beste toppklasse rent visuelt og effektmessig, men til å være fra 2007 funker de sånn helt greit. Angrepet av disse er da heller ikke hovedelementet som er ment å skulle skremme oss, i hvert fall ikke om man kjenner sin King-historie godt.

Menneskemonsteret

Etter hvert er det som om vi mennesker forandrer oss. Vi blir sintere, mer utålmodig, og etter hvert mye mer egoistiske, desperate og i siste instans rede til å drepe for å redde oss selv. Denne utviklingen inne i butikken resulterer i både tragiske hendelser, skader og død, mens grupperinger blant folkene synes uunngåelig. (SPOILER!) Det er derimot selve slutten på visa som virkelig blir som en kniv i hjertet med denne filmen. En liten gruppe mennesker velger etter å ha vært fanget flere døgn i butikken å forlate stedet for å finne hjelp eller andre muligheter til komme seg bort. Når alt håp synes ute og det ikke er noen tilsynelatende andre meningsfulle muligheter igjen, velger de å ende livene sine. Scenen i bilen på slutten må være noe av den mest hjerteskjærende slutten på en kommersiell Hollywood- film noen gang, i hvert fall med tanke på at man hele tiden tenker at dette jo kommer sikkert til å gå bra, i genrekonvensjonenes klassiske forstand. Men nei, denne gang er det den ytterste innstans av menneskelig tragedie som finner sted. Det hele blir ikke noe bedre av at hjelpen kommer rett etterpå, men da altså for sent. Hovedpersonen står da igjen med ingenting, alt er tomt for ham, det kan ikke bli verre.

Alle de menneskelige elementene, skildringene og de tankevekkende føringene blant oppførsel, handling og utførelse er som en litt alternativ skrekk å regne i denne sammenheng. ”The Mist” som skrekkfilm er ikke mer enn bare sånn passe skummel med tanke på monstrene som dukker opp, dreper og herjer, men det er først og fremst ondskapen i oss mennesker som berører og skremmer ved denne historien. Darabont klarer på en bra måte å fortelle utviklingen og dynamikken i dette marerittet på en enkel, men like fullt overbevisende og troverdig måte.

Hvem kan forresten vite hvordan man selv hadde reagert i en slik gitt situasjon? Ikke enkelt å si gitt, men med både erfaringer, kunnskap og normal intelligens så er det nærliggende å tro at det hadde gått minst like heftig for seg også i virkeligheten. ”The Mist” er kanskje ikke den mest typiske skrekkfilmen, ei heller virkelig skremmende i klassisk grøsserforstand, men mer tankevekkende og provoserende rundt oss menneskers psyke og evne til å forandre oss til et primærdyr. Slik vises likevel skrekken i det hele igjen på hvor skremt og såret sønnen til David blir når folkene begynner å gjøre opprør. Man kan kanskje spørre seg om hvor nødvendig det var med den brutalt ironiske slutten på filmen, men sette i gang tanker, ja det gjør filmen sannelig.