Vi er i det Viktorianske England hvor frøken Giddens takker ja til å jobbe som guvernante for de foreldreløse barna Flora og Miles. De to barna bor på onkelens gedigne eiendom utpå landet, og han gir Giddens total selvstendighet og autoritetsansvar for barna der ute, mens hans selv jobber inne i byen. Sammen med Giddens og barna er også Mrs.Grose, hushjelpen, et par andre innen husholdet, samt gartneren. Det er hovedsakelig disse fire førstnevnte vi følger.

Giddens får vite at den forrige barnepiken døde, tilsynelatende udramatisk, men etter hvert får hun snusen i den virkelige årsaken. De to barna virker i starten som to herlige hjerteknusere, men forandrer både oppførsel og personlighet litt etter litt. Frøken Giddens blir tvunget til å imøtegå både mentale, følelsesmessige og uvirkelige utfordringer etter hvert som den ene merkelige hendelsen etter den andre skjer på eiendommen.

Stigende uro

Deborah Kerr spiller den i starten optimistiske Giddens som med både ærefrykt og godt mot tar fatt på utfordringen med å overta ansvaret for disse to barna, samt holde styr på ting i det digre slottet av en gotisk bygning. Regissør Jack Claytons sort/hvitt film leverer en meget pen, stilfull og visuelt tydelig spøkelsesberetning som gir grunnlag for stor underholdning!

Med sterke utsnitt og kamerainnstillinger, scenografi, location og atmosfærisk bruk av både kulisser og lys/skygge, gir filmen en både klaustrofobisk og atmosfærisk opplevelse som den spøkelses- og genreklassikeren dette helt klart er.

Historiemessig utvikler karakterer, tematikk og fremgang seg såpass sakte og omstendig at man umulig ikke kan la være å bli revet med. Både skildringen av Giddens og barna er meget troverdig i sin utvikling og etter hvert større og større forandringer i oppførsel, handlinger og mentale tilstander. Dette bringer oss inn på skuespillet som virkelig er fortreffelig, både fra Kerr og barna.

Djevelske barn!

Deborah Kerr har med sitt klare utseende og øyne noe oppslukende ved hele seg. Som barna så fortreffelig påpeker gjentatte ganger er hun ikke bare pen, hun er for pen til å være barnepike. I skuespillet er hun veldig overbevisende i sin sakte, men sikre, utvikling mot å bli smått sprø og gal, men hvor hun likevel beholder fornuften og ikke minst viljen til å ville komme til bunns i hva som foregår på stedet og hva som skjer med barna.

De to sterkeste kortene er likevel nettopp barna, Flora og Miles. Pamela Franklin og Martin Stephens spiller de to djevelbarna, for noen engler er de altså ikke bare.

Det som i starten virker som to dannede, flinke og hyggelige små barn skal etter hvert utvikle seg til å bli to riktig så grinete snørrunger. Bare for å si dette ganske klart; karakteren Miles må være blant den absolutt mest vellykkede fremstillingen av en djevelunge fremstilt på film, noen gang!

Ikke bare er Martin Stephens utrolig godt castet og spiller rollen sin såpass godt som han gjør, men også manuset og utviklingen av karakteren hans er god og creepy. Bare måten den fisefine og veslevoksne gutten snakker snobbete britisk på, måten han sier ting, blikkene han sender, og det faktum at han gir Giddens blomster og kysser henne på munnen, som en voksen mann, gir grunnlag for frysninger både her og der! Etter hvert får vi jo vite litt hvorfor han oppfører seg slik, men likevel, han er creepy så det holder.

Flora på sin side er like veslevoksen og etter hvert vel så mystisk og smårar. Hennes dominerende og sentrale nynning på en sang gir et typisk småcreepy preg over karakteren og handlingen, noe som også er etterliknet mange ganger i senere filmer hvor barn er sentrale.

Nettopp bruken av barn som mystiske og utydelige, som viser seg å være i besittelse av både det ene og det andre, har uttallige eksempler i filmhistorien. Filmer som ”Omen”-filmene og de nyere ”Insidious”-filmene har barn som oppfører seg underlig i sentrum. Hvorvidt Flora og Miles er besatt av djevelen eller noe liknende skal ikke røpes her, men at de ikke styrer hele sin oppførsel selv, ja det er helt sikkert.

Genial og lekker spøkelsesfilm

Virkemidlene i ”The Innocents” er, også naturlig nok, veldig enkle sett i forhold til dagens filmatiske grep og virkemidler. Bruk av lyder, lys, skygge og stemningsoppbygning gjøres både enkelt og ofte udramatisk, men like fullt blir virkningene både sterke og vemmelige. Når frøken Giddens etter hvert oppdager historien bak den forrige barnepikens død, begynner også hun å oppleve stadig rarere ting. Kombinasjonen av spøkelseselementene og handlingen, blandet med karakterenes psykologiske utvikling gir en utrolig god virkning og til sammen medrivende historie.

Man vet liksom aldri om det virkelig er spøkelser som driver gjøn med folk, om det er barna som er riv ruskende gal, eller om det er Giddens selv som totalt har mistet grepet. Kombinasjonen av disse usikre elementene skaper en velfungerende uro og medrivende underholdende stemning, helt frem til slutten.

Ikke minst er det noe forstyrrende ubehagelig med to barn som både er distanserte, fjerne og tidvis synes helt oppslukt i sin egen verden, som om de styres av nettopp noe(n) annet/andre, eventuelt kan man spørre seg om de er helt friske i topplokket eller ikke. Når barn går ut fra sin kjente mer forventede oppførsel, og i tillegg besitter evner og sider som i utgangspunktet bare er forbeholdt voksne mennesker, ja da kan frysningene fort komme krypende nedover ryggen!

Denne usikkerheten, hvorvidt hva som skjer, hvem som gjør hva, med mer, driver spenningen fremover og klimakset i slutten gir oss heller ingen entydige svar, mer en usikkerhet og undring over hva i alle dager skjedde.

”The Innocents” må sies å være et imponerende stykke film, både filmatisk i lekre bilder og i bruken av lyd, lys og effektene dette frembringer, men først og fremst tilbyr den en historie som er oppslukende, mye takket være manus og utrolig sterke og uforglemmelig vemmelige barnekarakterer.

Filmen har mange likheter med ”The Others” fra 2001, og det forundrer meg ikke om regissør Alejandro Amenábar også har ”The Innocents” som et stort forbilde. Ikke bare er tematikken mye lik, handlingen og karakterene minner også mye om hverandre, samt at utviklingen, stemningen og det enkle, rene og pene dyrkes så stødig og effektivt av begge regissørene og filmene.

Filmen sitter godt igjen i kroppen i ettertid og tankene tilbake på høflige, men akk så merkelige og forstyrrede Miles vender tilbake, gang på gang. Måtte man aldri få oppleve barn slik som dette i virkeligheten... fysj!