Det unge paret Scott og Penny har bestemt seg for å slutte jobben, bryte kontakten med venner og familie, alt for å flytte ut i skogen i ei hytte uti den amerikanske villmarka. De vil leve ut friheten og livet som uavhengige mennesker, langt borte fra storbyens mas og fjas. En i utgangspunktet befriende og herlig tanke kanskje, men etter en drøy måned begynner ting å skrante. Ikke uventet går de hverandre mer og mer på nervene, forholdet knaker, og ting ser mørkt ut. Så en dag skjer det noe uventet.

Scott blir frastjålet sekken sin, og når han og Penny følger etter skikkelsen som stjal den, ender de opp ved en ny hytte, et stykke unna deres egen. Hvem er mannen som bor der, og hvorfor finner de utallige ryggsekker, avfall, gjenstander og liknende der? Det kanskje mest skremmende er alle de rare figurene som er bygget og hengt opp i tak, trær og vegger. Hva ER dette?!

Om man har sett filmer som ”The Blair Witch Project” (hvem har ikke?!), ”Jeepers Creepers”, ”Paranormal Activity” og liknende filmer hvor en mørk skikkelse av en boogeymann virker truende, ja så kan du få en slags anelse om hvordan den første delen av ”Mr. Jones” er. Denne karen bor altså i ei hytte uti ødemarka hvor han lager diverse figurer, statuer, offertavler, og liknende av ting han har funnet og stjålet rundt omkring. Har man spilt spillet ”Slenderman” vet man også litt om hvor creepy en slik figur kan være, man vet rett og slett ikke hvem han er, hvor han er, når han kan komme, bare at han er truende og skummel.

Det skal etter hvert likevel vise seg at denne skikkelsen er den såkalte ”Mr. Jones”, en slags mytisk karakter, en person som er som en slags vandrehistoriekarakter å regne. Likevel er enkelte personer mer interessert i Mr. Jones enn andre, og anser ham for å være alt i fra en rar sær galning, til et geni av en tilbaketrukket kunstner, som en forvirret Odd Nerdrum uti skogen. Scott reiser etter hvert inn til New York for å intervjue folk om myten Mr. Jones, mens Penny blir værende igjen i hytta. Når Scott så kommer tilbake vet de litt mer om Jones, uten at dette gjør verken dem eller oss som ser på så mye klokere.

Midtveis og mot slutten skjer det ting i handlingen som gjør at mye forandres. Våre hovedpersoner begynner å se syner, få hallusinasjoner, ser seg selv utenifra, som i en drøm og mareritt. Er det dette Mr. Jones gjør mot dem, og i så fall av hvilke grunner? Eller, er det i virkeligheten Scott selv som har mistet grepet helt og blitt gal?

Med håndholdt kamera og i typisk ’found footage’-stil filmer Scott og Penny det som skjer. Det er både spennende og irriterende med denne stilen, som alltid. Likhetene med blant andre ”The Blair Witch Project” er altså tidvis slående her. Det er nesten som om man fortsetter etter sluttscenen i ”Blair Witch”, viser hva som kunne ha skjedd videre, om filmingen bare hadde fortsatt.

Skuespillerne i Sarah Jones og Jon Foster er helt greie. De har begge mye erfaring fra enkelte filmer og tv-serier, førstnevnte blant annet fra ”Alcatraz” og ”Vegas”. Troverdigheten i disse er ikke videre noe problem. Det er imidlertid i manuset og i regi at disse to ødelegges når de tar nærmest klassiske dumme og irriterende valg, som å ukritisk gå inn i løvens hule, tilsynelatende såpass uredde at fornuften fremdeles burde være tilstede og intakt, men neida, ikke hos disse to. All den tid slike liksomdokumentarer etterstreber en troverdighet og vil bli tatt seriøst og realistisk, i hvert fall i starten, ja dermed er det jo desto rarere at folk ofte oppfører seg stikk i strid med fornuft og følelser. På vegne av filmen som spenningsfilm er dette synd.

Men, den første drøye halvtimen funker mye ganske så bra. Inntrengingen på paret av Mr.Jones er klassisk creepy og vemmelig når den mørke ukjente skikkelsen synes i bakgrunnen på enkelte av videoopptakene, uten at Scott og Penny ser det samme som oss. Som en slags sort skygge, en Michael Myers eller Boogeyman, valser han rundt i bakgrunnen, og vi vet aldri hva han kan finne på. Videre utover i historien får vi altså ny informasjon om hva han kan være, mens sluttdelen igjen gir rom for mange utydelige svar på nettopp dette, samtidig som at våre hovedpersoner synes å bli mildt sagt forvirra av alt som skjer.

Forvirra blir også vi som ser på. Når dimensjonene mellom virkelighet, drømmer, vår egen og en alternativ verden blandes inn, ja da mister også filmen både fotfestet i realistisk spenning og skrekk og går over i noe som i hvert fall undertegnede håpet filmen ikke skulle gjøre, nemlig denne mer surrealistiske Stephen King-aktige førende mindgame-leken. Det funker for så vidt greit nok, både filmatisk og tematisk er det godt gjengitt i den hysteriske bildemontasjen som illustrerer kaoset, så man må jo bare sluke det som skjer. Det at Mr. Jones muligens fungerer som en slags uvirkelig/virkelig karakter er for så vidt også ærlig nok, og til og med positivt som en liten vri på denne typen skrekkgenre. Likevel, som med så alt for mange skrekkruller opp i gjennom historien blir vi brutalt revet ut av illusjonen og troverdigheten når filmen tar disse usvingene og vriene, skrekken og spenningen fordamper videre tilsvarende og tilbake står en film som typisk er creepy og ekkel den første timen, men som roter seg bort i sitt forsøk på å være oversmart og alternativ. Et ærlig forsøk, joda, men igjen et mislykket et, sett under skrekkfilmlupen.