Wallace har droppet ut av medisinstudiet og har brent seg på kjærligheten, først ved foreldrenes traumatiske skilsmisse, så på sin utro eks-kjæreste. Så en dag møter han på Chantry, ei jente som kan synes veldig lik ham på mange områder. Dessverre er hun i et forpliktende forhold med kjæresten Ben, men det oppstår en gnist mellom henne og Wallace som ikke lar seg slukke så lett. De velger imidlertid å ignorere den gjensidige tiltrekningen og forblir venner, i hvert fall enn så lenge.

”What If” er en canadisk produksjon, med ukjente Michael Dowse bak kamera, men med litt mer kjente Daniel Radcliffe i hovedrollen som den håpløst romantiske Wallace. Hans rolle er både mer dyptpløyende, variert og sjarmerende enn rolle som Harry Potter noen gang var, og det er gledelig å se Radcliffe gjøre en slik rolle.

Som hans romantiske motpol er også Zoe Kazan like sjarmerende, smånerdete og like mye småstakkarslig som det Wallace er. Sammen utgjør de to et både effektivt vittig, søtt og velfungerende par i denne like morsomme og hjertegode romantiske komedien.

Tonen, gangen og stemningene i hele filmen er som en slags blanding av amerikansk og britisk, både i humortone, manus, karakterer og som narrativ genrefilm. Likevel får man aldri den kjedelige og oppgitte følelsen av å ha sett dette for mye før, til det er historie og karakterer alt for sjarmerende å følge. Dette litt mer indie-preget over filmen løfter den derfor ut og opp av klisjémølja innen denne genren.

Skjønt, tematisk går det i relativt kjente baner. Gutt og jente forelsker seg, mye fordi de er like rare og spesielle begge to. Til forskjell fra mange klisjéfilmer har likevel ”What If” en bittelitt annen fremstilling av handlingsforløpet, samtidig som den imøtegår ”utroskap” på en realistisk og troverdig måte, noe den skal ha stor ros for. Når karakterene i tillegg også har noe i topplokket og ikke bare sjarmerer utseendemessig, ja da oppstår det fort en egen sjarme over det hele.

Videre blir det også noe herlig uforutsigbart over fremgangen og veien deres fremover, samtidig som flere klassiske feelgood-stemninger blir ivaretatt og tilfredsstiller en like håpløst romantisk publikummer. Til tross for noen flåsete enkle bikarakterer klarer heldigvis vårt hovedpar av noen turtelduer å levere nok sjarm og vidd til at dette fremstår som et riktig så velfungerende romantisk drama.