Over en 12-årsperiode følger vi den amerikanske familien til gutten Mason. Vi følger dem og deres stadig skiftende konstellasjoner og konflikter, haltende ekteskap, nye skoler, forelskelser og annet som hører livet til. Regissør Richard Linklater har fulgt samme skuespillere gjennom disse årene, fra 2002 til 2013. Patricia Arquette, Ethan Hawke og Ellar Coltrane står i hovedrollene i dette som er en unik oppvekstskildring, aldri tidligere gjort på film over så mange år.

Olivia er en hardtstuderende og senere hardtarbeidende mor men som stadig bytter ut kjærester og ektemenn, noe sønnen Mason og datteren Samantha får erfare på godt og vondt. Stadige forandringer i livet og oppveksten setter i hvert fall preg på deres ungdomstid. Deres far prøver på sin side å etablere nytt liv, mens han stadig ønsker å gjenoppta kontakten med barna.

Med location lagt til Texas, med tidvis vakre omgivelser, er det en pen og variert film som vises, dog også veldig mye med tette og nære innescener av karakterene. Det er mye hverdagshandling her, ja kanskje nesten kun det som skildres. Kun et fåtall ganger blir det tilløp til litt større dramatikk i heimen, og hvor de største bølgetoppene glimrer med sitt fravær. Det blir aldri direkte kjedelig, men det savnes litt større bølger i denne tross alt fargerike og spredte amerikanske familien.

Det filmen imidlertid derfor ER god på, er alle disse små hverdagsskildringene, som for øvrig er enkle å kjenne seg igjen i og identifisere seg med, samtidig som disse gir mange gode tidsfascinerende skildringer av det amerikanske samfunnet. Det er fascinerende og interessant å følge alt i fra etterdønningene fra 9/11, via presidentvalgkampen om Obama, mobiler, ipad og Facebooks inntog, og så videre. Disse er klare, ja nærmest overtydelige enkelte steder, knagger som er tatt med for å sette tidsaspektet synlig for oss.

Som filmatisk prosjekt er det altså både fascinerende og interessant å følge folk slik som dette, noe som blant annet tilfører en inderlig og helhjertet tilknytning mellom dem og oss som ser på. Filmens lange spilletid gjør ytterligere at man føler man blir veldig godt kjent med Mason og gjengen, samtidig som at man blir både glade i dem og følelsesmessig berørt av det som skjer på skjermen, kanskje mer enn ved en kortere spillefilm.

Skuespillet er jevnt over befriende avslappet og naturlig. Ethan Hawke sin rolle som den ofte litt for hardtprøvende faren kan fort bli noe filmatisk, mens Arquette som vanlig tidvis nærmest underspiller i sin naturlige fremtoning. Barna i Mason og Samantha (for øvrig regissørens datter), er gode og stødige hele veien. Det er interessant å se flere scener fra barnas synspunkt, mens man også vekselvis ser dem mer fra de voksnes, til sammen gir det en variert bukett av observasjoner og skildringer, for oss voksne lett gjenkjennelige enten det er fra barna eller de eldre.

”Boyhood” oppleves som at både tøft og beundringsverdig filmprosjekt som også har blitt veldig vellykket, alt i alt. Det er et spennende skue av både den moderne storfamilien, som gjerne typisk er splittet i alle veier, retninger og delfamilier, samtidig som det er et tidsbilde på mangt og mye grunnet dette tidsspennet på 12 år. Filmen er aldri oversentimental eller spekulativ, noe som gir denne befriende gode troverdige stemningen. Ironisk nok savnes dog likevel litt mer sprit i det hele, bare sånn nettopp fordi jo livet også er slik, store opp og nedturer. Prosjekt ”Boyhood” er til syvende og sist en liten opplevelse i seg selv, og anbefales som et sterkt drama som har noe å tilby alle og enhver, uansett alder.