Barnelegen Alexandre Beck savner fælt sin kjære kone Margot som ble brutalt myrdet for åtte år siden. Så, igjen, blir Alexandre plutselig hovedmistenkt når saken blir tatt opp igjen grunnet funnet av to lik nær stedet Margot ble dumpet. Plutselig en dag får Alex en email som viser Margot eldre, og i live!

Et mer eller mindre tilsynelatende  klassisk mordmysterium står i sentrum for denne franske lille perlen. ”Tell no one” er ikke akkurat noe skrekkfilm i genrens rette forstand, men spennende og ubehagelig må den likevel sies å være. Det er også noe typisk konspirasjonsteori over måten hovedpersonen Alex blir både lurt, tvinnet rundt lillefingeren og gjort til syndebukk for de virkelig skyldige her.

I hovedrollen står Francois Cluzet som nylig var å se i Frankrikes mest sette kinofilm noensinne i ”De Urørlige” (2011). Cluzet minner om en fransk utgave av Dustin Hoffman, og står fjellstøtt i rollen som den etter hvert rimelig forvirra Alex som både blir lurt trill rundt, samt ikke kan stole på noen eller noe han hører.

I en av birollene ser vi Kristin Scott Thomas som er kjent fra mang en Hollywood-produksjon. Det finnes mange likheter med typisk amerikanske katt og mus-filmer, hvor en konspirasjon må løses og bekjempes fra hovedpersonens side, slik at han blir renvasket og kan redde sitt eget og sine kjæres liv.

Kanskje siden filmen har en såpass amerikansk og genretro stil, rytme og plottopplegg, ble den også lagt merke til internasjonalt og vant mange priser. Manus og historie er utover dette uvanlig innfløkt og smart. Man vet simpelthen aldri når den ene twisten etter den andre slutter å komme, og når man trodde alt var avslørt, ja så er det nok litt til igjen. Underveis kan det dog være enkelte ting man kanskje reagerer litt på, som hvorfor for eksempel Alex velger å legge ut på den halsbrekkende livsfarlige flukten fra politiet, for slik å nesten bli drept, istedenfor å heller fortsette å hevde sin uskyld. Denne scenen er for øvrig, sammen med noen par til, utrolig tøft, rått og bra laget, nærmest umulig å se hvorvidt det er brukt både stuntmenn eller annen form for effekter istedenfor ekte mennesker, biler, og så videre.

Så, selv om det altså er minst én actionscene, går det for det meste i klassisk rolige dialogscener i filmen. Et rikt persongalleri krydrer også ’who did it’-hungeren vårs, samtidig som at man altså aldri kan vite hvem som er hvem, og hvem som gjør/har gjort hva. Heftig kameraføring og bruk av locations gjør at historien blir dynamisk og variert, akkurat slik en innholdsrik thriller av dette slaget skal være for ikke å bli for stillestående både tematisk og filmatisk.

Det er lett å sammenlikne ”Tell no one” med både uttallige liknende mysteriethrillere, og også typiske krimserier og deres drapssaker. Likevel er det noe ekstra intrikat og smart over dette franske mysteriet som gjør at den hever seg opp i toppsjiktet av lure og smarte thrillere.

Rent spenningsmessig er det fascinerende og vemmelig å kjenne på både frykten, sinnet og frustrasjonen som Alex opplever mer og mer av, etter hvert som han både merker at ting strammer seg mer til og at han selv kan ende opp med å miste livet. Som hovednerve og spørsmål står til slutt mysteriet med Margot igjen, om hva som virkelig skjedde den skjebnesvangre natten for åtte år siden, hvem som gjorde det, hvorfor, og ikke minst; lever hun enda?!