Doktor Markway vil gjøre undersøkelser i det myteomspunnede og tilsynelatende hardt rammede Hill House, et digert, gotisk slott av en bygning hvor det har skjedd flere dødsfall oppi gjennom årenes løp. Han inviterer med seg noen mennesker for å bo der en periode, for å finne ut av om det virkelig er hold i ryktene og de søkte påstandene for bakgrunnen for dødsfallene. Med seg har han skeptikeren Luke som en dag skal arve huset, den mystiske og smått klarsynte Theodora, samt den usikre og mentalt ustabile Eleanor.

Når gjengen entrer huset tar det ikke lange tiden før banking i veggene starter, dører åpner og lukker seg selv, og kalde gufs av luft får det til å gå kaldt nedover ryggen deres. Eleanor er den av dem som sterkest tar til seg den uhyggelige stemningen som det enorme huset tilbyr, og med sin noe ustabile bakgrunn, som vi stadig blir minnet på, er hun den mest vaklende og lettest påvirkelige blant dem. Hun føler etter hvert stadig sterkere tiltrekningskraft til huset, hun vil være der for evig, som om det var et lenge etterlengtet kall i livet at hun ble invitert dit.

Old fashion style – visuelt pene spøkelsesklassikere

Regissør Robert Wise er mannen bak ikke bare denne klassikeren, men også et knippe andre genreperler som den udødelige sci-fien ”The Day that Earth Stood Still” og musikalene ”West Side Story” og ”The Sound of Music”. Med ”The Haunting” setter han klare standarder for både nennsom bruk, eventuelt ikke-bruk, av effekter og skaper en god balanse mellom menneskelig psyke og mulig innbilning versus eventuell faktisk spøking og reel mystikk. Sammen med Jack Claytons minst like stilskapende og viktige spøkelsesfilm ”The Innocents” (forleden anmeldt i denne spalten) er også ”The Haunting” visuelt et mesterlig skue av bildeutsnitt, scenografi, og bruken av kamera som våre øyne i et sort/hvitt-landsskap som både er oppslukende og fascinerende.

Men, der ”The Innocents” foregår også mye utenfor de tykke, mystiske gotiske murene av et storslått hus, ja der er det aller meste av handlingen i ”The Haunting” lagt til inne blant de mange rikt dekorerte rom, spekket med interiør og vegger som aldri blir tomme for øyet å utforske. Dermed blir det slik en viss stil av kulisser og studio-preg over filmen, noe ”The Innocents” elegant unngår grunnet at handlingen titt og ofte åpner vinduer og dører til også uteområder og reelle locations.

Det ”The Haunting” skal ha ros for med alle disse innescenene, foruten de nevnte rikt dekorerte rommene, er bruken av høyde og kamerazoominger i rommene. Den legendariske høye virveltrappen i biblioteket er for eksempel et fantastisk særegent og uforglemmelig skue og som en egen ”karakter” å regne i denne filmen. Mot slutten hvor Eleanor klatrer opp den ustødige trappa, med Dr. Markway i hælene, er oppriktig nervepirrende og effektiv den dag i dag, mye grunnet bruken av bildene som viser høyde og perspektiv i rommet og trappa på en glimrende måte. Også en fornemmelse av innstengt klaustrofobisk fengselsliknende stemninger oppstår i denne lukkede bygningen.

Filmatisk åpner ”The Haunting” med en medrivende herlig og flott montasje av hendelsene i huset frem til hovedhistorien starter. Bruken av bildeutsnitt, klipp, rytme, vinkler og kamera føring/kjøring blir til en spennende og nysgjerrigpirrende start som virkelig innbyr til videre interesse. Videre igjennom filmen etablerer Wise mye usikkerhet rundt hvorvidt det er huset selv som virkelig spøker og er besatt, eller om mye foregår i den menneskelige hjerne for de involverte. En helt sentral scene med en ”levende” vegg, byr dog på spesialeffekter som virkelig kommer overraskende på oss og er nærmest den eneste scenen som ikke på noen måte kan forklares med jordnær fornuft.

Det må også nevnes at likheter til Alfred Hitchcock flere steder er påfallende, som for eksempel i bruken av kjapp innzooming med kamera, plutselige sjokk og avbrekk, og i musikkbruk og voiceover. ”The Haunting” kom også tre år etter Hitchcocks ”Psycho”, og i førstedelen ser man mange likheter med Eleanor som ”stikker av” fra sin familie og hverdag for å ”ta inn” på Hill House, mens Marion Crane som kjent også stikker av med et større pengebeløp i ”Psycho” og sjekker inn på Bates Motel. Begge regissørene valgte dessuten sort/hvitt, selv om fargefilmen var godt utbredt fra 60-tallet av.

Rolig og dialogbasert spenning

I hovedrollen som den forvirra og ustabile Eleanor står Julie Harris som tidvis veksler glimrende og ikke så rent lite forstyrrende fælt mellom sine mange humørsvingninger og opp og nedturer. Hun sliter med både selvtillit og frykt for det ukjente, samtidig som hun nylig mistet moren som visstnok skal ha vært en tyrann som aldri lot henne gå ut av huset. Nå er hun imidlertid ute på sitt livs eventyr virker det som, og hun føles nærmest som tiltrukket og ment til å skulle være i dette i huset, i hvert fall i følge henne selv. Med voiceover blir vi tidvis med på hennes tanker og meninger om det som skjer rundt henne, og hun blir stadig mer oppslukt av dette stedet. Samtidig er hennes medgjester i Theodora (Claire Bloom), Luke (Russ Tamblyn) og Dr.Markway (Richard Johnson) i ulik grad med på å både irritere og erte Eleanor for hennes ustabile selv. Resultatet blir altså at vi som ser på nesten ikke vet om det hele er et psykisk spill mellom og med en eller flere av de involverte, og/eller om alt som skjer faktisk er huset selv som står for.

Et psykologisk spill

Slik blir også ”The Haunting” stående igjen som et aldri så lite psykologisk spill av en lek, også for oss som ser på denne historien. Krysningen mellom de svevende karakterene med Eleanor i spissen, og det mystiske med huset, gir et usikkert og aldri overtydelig bilde av det som skjer i Hill House, en stemning som oppleves både småekkel og forstyrrende, men også litt skuffende tafatt på én og samme gang. For, Spøkelseshusklassikeren ”The Haunting” må sies å være en banebrytende stilistisk og pen affære av en sort-hvitt film, men også en noe langsom, veldig dialogtung og spenningsmessig tam film, uten de største grøssene og actiontempoet. Det er som om Eleanors psyke, tanker og følelser sloss mot husets evner og overnaturlige sider, hvem er mest reelle, hvem er mest galne i ”hodet”, og hvem vinner til slutt?! Denne ”kampen” gir sitt endelige utslag i slutten, selvsagt, mens legenden om Hill House slik lever videre, som en udødelig historie og fascinerende legende.

Filmen er slik litt annerledes enn mye annet fra Hollywood, selv blant ’haunted’-filmer av diverse slag da den ikke har mye storslagne effektscener, action eller visuelle spøkelser, gjenferd eller annet overnaturlig som vises for oss. Slik spiller man også mye på vår publikums evne til innbilning og psykologi rundt tematikken og karakterene. Der nevnte ”The Innocents” flesket til med klare visuelle fremstillinger av både den ene og den andre mystiske skikkelsen for våre øyne, ja der glimrer ”The Haunting”s spøkelser med sitt fravær, litt slik som i nyere ”The Others” hvor man også heller aldri får se visse ting visuelt. Smak og behag det der sikkert, men filmen er ubestridelig en banebryter av en film enten man liker å faktisk SE det skumle, og/eller helst foretrekker å bare få hint om dets tilstedeværelse. Som Dr.Markway selv sier til Eleanor, så vil hele troverdigheten til deres undersøkelser av spøkelseshuset Hill House falle sammen om bare én hendelse blir tatt for å være en hallusinasjon. Spørsmålet om hvorvidt alt vi så og hørte var enten det ene eller det andre henger fortsatt godt i luften etter at siste bilde går i svart. Særegent og godt gjort slik sett!