Kollegene på jobben til Sandra har fått valget av sjefen mellom å motta en bonus på 1000 euro eller å la henne beholde jobben, dette fordi ledelsen ikke har råd til begge deler. I løpet av én helg må hun gå rundt og oppsøke kollegene for å forsøke å overtale dem til ikke å motta bonusen, alt for at hun skal redde den helt avgjørende jobben hun er avhengig av for å brødfø familien.

Det er Marion Cotillard som må legge ut på denne svært ydmykende og tøffe runden når det kriserammede arbeidsmarkedet i Europa en dag rammer også henne og familien. Der også kinoaktuelle ”Lykke på italiensk” tar for seg finanskrisens bitre og vonde påvirkning helt ned på enkeltmannsnivå, ja der durer også de belgiske regissørbrødrene Dardenne fram med sin versjon.

Jean-Pierre og Luc Dardenne har vunnet Gullpalmen to ganger tidligere, og også deres ”To dager, en natt” gjorde seg bemerket under årets festival i Cannes. Den etter hvert så Hollywood-kjente Cotillard (”La vie en rose”, ”Inception”, ”The Dark Knight Rises”) er mer tilbake til sine franske røtter i dette svært personlig dramaet, nesten dokumentarisk realistisk og nært innpå henne og andre karakterer.

Handlingen er for så vidt latterlig enkel, og kanskje dørgende kjedelig, om man bare leser hva filmen handler om, men faktum er at all vår empati, identifikasjon og tankevirkesomhet settes i sving i løpet av historien. Å se Sandra, som fra før av sliter med psyken, måtte legge ut på denne skamfulle og tunge runden, er intet mindre enn både hjerteskjærende og tøft og overvære.

Underveis skildres mange menneskelige interessante sider, som for eksempel folks reaksjoner på når Sandra ber dem droppe bonusen til fordel for å redde jobben hennes. Hennes forhold til arbeidskollegene settes på harde prøver, og solidaritetsspørsmålet får virkelig kjørt seg her. Filmatisk og regimessig kjøres en svært ren og enkel stil hvor kamera typisk er nært opptil særlig Sandra og menneskene hun konfronterer.

Cotillard spiller utrolig sterkt og naturlig desperat forståelig kvinnen som kjemper denne kampen, det lille mennesket mot det store firmaet og dets brutale nedskjæring. Skildringen av henne og folks reaksjoner er særlig psykologisk ypperlig observant og klokt fremstilt! Også Sandras balanse mellom det å kjempe med seg selv og det å forsøke overtale folk, versus det at hun dermed også ”plager” dem med denne nærgående konfrontasjonen skaper nerve i det hele. Ingen spiller dessuten utslitt grå mus så sterkt som Cotillard gjør her!

”To dager, en natt” er ingen underholdende film for hvem som helst. Her brukes ingen musikk som skal styre våre følelser, ei heller er den kjapp, dramatisk og klassisk på noen som helst måte. Den er mer typisk alternativ fransk, noe som sikkert vil skremme mange, men om man vil se virkelig troverdig og nærgående skildring av et menneskes psyke, så er Dardenne-brødrenes bidrag til finanskrisefilmene et ypperlig bidrag som sådan.