En livsfarlig psykopatisk seriemorder herjer i Sør-Korea hvor han dreper både unge damer og til og med barn. Hans siste offer blir en dag datter av en pensjonert politimann og hennes forlovede jobber som hemmelig agent. Han, Soo-hyun, bestemmer seg raskt for å lokalisere og finne morderen selv, for han har lovet sin avdøde forlovede å gjøre alt som står i hans makt for å ta en blodig hevn!

Lite skal Soo-hyun skjønne at for å fakke dette monsteret av en drapsmann, vil han selv måtte bli et voldelig monster, og samtidig også tape sitt eget liv i sin søken etter hevn. Og det er kanskje også dette som er hele grunnmoralen i Kim Jee-woons ekstremt voldelige og sterke ”I Saw the Devil”, at hevn og vold ofrer vold, og man slik umulig kan unngå å falle like dypt som drapsmannen selv om man søker hevn for alt det er verdt.

Videre er det svært interessante menneskelige psykologiske toner og bevegelser som blir satt i gang, både i karakterene og i oss som seere. For denne medrivende, skumle, forstyrrende ekle voldsballetten er det helt umulig å forholde seg nøytral til, man må ta standpunkt og side hele tiden, enten det gjelder på vegne av ofrene, morderen, eller hevneren.

Psykopaten vs. agenten

Det hele starter med drapet på Joo-yeon, som en mørk vinterkveld blir stoppet og spurt om hjelp når bilen hennes punkterer på en øde vei. I en gul, karakteristisk skoleminibuss kommer historiens morder kjørende, og det går ikke lenge før psykopaten Jang Kyung-chul tilsynelatende uprovosert og uten mål og mening slår i hjel Joo-yeon. Interessant nok vil nok galningen etter hvert skulle vise seg å angre på at han valgte nettopp datteren av en politimann og en hemmelig agent som sitt offer.

Vår hovedperson er altså Soo-hyun som tar seg to ukers fri etter drapet for å få ting litt på avstand. Hans arbeidsgiver vet lite om at han planlegger en hevntørst uten sidestykke mot mannen som tok livet av hans forlovede. Sammen med svigerfaren begynner han å jakte på morderen, og uvanlig nok så finner dem hverandre allerede etter 50 minutter, noe som i seg selv er noe uvanlig til å være en slik ’jakten på en morder’-historie som dette er. Filmen har mange likheter med tradisjonelle seriemorderfilmer, hvor typisk en agent eller pårørende tar saken i egne hender og jakter på drapsmannen. Det som skjer i ”I Saw the Devil” er imidlertid at hevnaspektet og tematikken allerede etter en snau time blir i hovedsetet, og ikke bare jakten på morderen i seg selv.

Catch and release

Etter å ha fått tak på morderen første gang, og halvveis slått ham i hjel, lar Soo-hyun ham gå, bare for å fortelle ham at hevnen bare så vidt har begynt. Ved å mate drapsmannen med en GPS-sender som han får ham til å svelge i bevisstløs tilstand, kan Soo-hyun følge morderen på avstand, hele tiden vel vitende om hvor han befinner seg. Gang på gang skal han komme til å forstyrre morderen når han stadig forsøker å gjøre bestialske handlinger igjen, som voldtekt og drapsforsøk. Og gang på gang kaller både drapsmann og hevner hverandre begge for ’din syke jævel’. Klare innslag av mørk og dyster humor oppstår når morderen altså aldri slik får være i fred og gjøre sine ugjerninger, samtidig som gravalvoret og det frastøtende aldri forsvinner og gjør det hele til ren komedie, for til det er scener og vold så alt for brutal.

Hvor går grensen?

Etter hvert som Soo-hyun stadig innhenter morderen, for bare å torturere ham enda en gang, gir grobunn for seertanker som angår empati, sympati, hevn og moral. Hvor langt kan Soo-hyun gå i å skade morderen, og hvor lenge kan han ta loven i egne hender før også vi som seere synes han går for langt. Som en slags hevnens engel er det jo klart at også oss publikums hevnlyst, særlig i starten’ blir godt tilfredsstilt når Soo-hyun skambanker denne total uspiselige og moralløse bestialske morderen, men når begynner det å gå for langt, hvor bør han stoppe, for slik å redde seg selv uten å totalt miste grepet? På sin voldelige hevntokt vekker han ironisk nok også den enorme staheten i morderen som gjør at de to hele tiden konkurrerer i å være den som holder ut lengst, hvem som kan ”vinne” av dem. Det hele blir som en besettelse mellom dem for å se hvem som holder ut lengst. Imens sitter man som seer og altså må gjøre opp sine tanker rundt mangt et spørsmål rundt etikk, moral, hevn og råskap.

En pen film, midt i all volden

Filmatisk er ”I Saw the Devil” uvanlig pen, både i høye billedoppløsninger, samt i settinger i landskap, bygg og utsnitt i bildene. De mange råe, brutale og lengre dvelende bildene av volden gjør mange enkeltscener svært vemmelige å se, men tilfører slik en veldig sterk nerve i filmen som gjør den akkurat så brutal og vond som den skal. Tonesatt er den av pen, rolig og behagelig (piano)musikk i de rolige partiene, mens storslått dramatisk musikk akkompagnerer de mer dramatiske. Tidvis skjemmes filmen dog dessverre litt for ofte av tydelig keybordmusikk, og tydeligvis ikke ekte orkestermusikk, og dette er litt synd.

Gjennomført sterkt hevnepos

”I Saw the Devil” føyer seg pent inn i rekken av særlig asiatiske hevn-filmer hvor nettopp hevnmotivet er overhengende og sentralt. Filmer som hevn-trilogien blir her ”Old boy”, ”Sympathy for Mr.Vengeance” og ”Lady Vengeance” er helt sentrale sammenlikninger. Vi kan også kjenne igjen klassiske thrillerelementer selvsagt, og en amerikansk film som ”Seven” dukker også innimellom inn som referansepunkt. Det som i hvert fall er sikkert er at selv om ”I Saw the Devil” kan kobles til tidligere filmer, så kommer den aldri i skyggen av disse. Både regi, helhetlig gjennomføring, bilder, musikk, skuespill og ikke minst nerven, spenningen og brodden er så sterk til stede at filmen står glimrende stødig på egne bein.

Rent spenningsmessig har filmen flere lag, både med rent skrekkfilmaktige enkeltscener og elementer, en haug med virkelig grelle og jævlige grafiske voldsscener, og en gjennomgående vemmelig og dyster tone som er til stede fra start til slutt. Som et alternativ til for eksempel Hollywood-thrillere er ”I Saw the Devil” et glimrende et, hvor vi får altså både mer rå, brutal og visuell vold enn vi noen gang får fra USA, samt at det blir noe eget fascinerende ved å følge et annet folkeslag, steder og byer. Filmen om Soo-hyun sin hevntokt overfor den bestialske og samvittighetsløse seriemorderen er ikke for sarte sjeler, og setter seg rimelig godt i kroppen etterpå, akkurat slik en god og sterk thriller skal gjøre. Den er utrolig underholdende, veldig uforutsigbar, og man vet aldri hva som venter bak neste sving. På sin vei klarer ikke Soo-hyun å miste smerten sin ved å ta hevn, det blir bare som en ond sirkel han ikke kommer ut av og stadig mister mer og mer av også seg selv. Kanskje er også dette det skumleste og verste med hele filmen, for bare tenk å selv havne i en slik situasjon…!