En probe som har blitt sendt ut for å utforske planeten Mars, returnerer til jorden. I lasten har den med seg en mikroorganisme den har funnet på den røde planeten. Organismen skal nå fraktes til et laboratorium, med tog. Alt ser ut til å gå bra, helt til en nysjerrig togarbeider lurer en av sikkerhetsvaktene, og bestemmer seg for å snoke litt i den mystiske lasten. Dette går selvfølgelig galt, og hele toget blir nå eksponert for en potensielt dødelig organisme.

Nam, her snakker vi om en virkelig liten godbit.
Høyst undervurdert, og dessverre ganske så avglemt.

I krisesituasjonen som oppstår på toget, blir det nå klart at man må søke hjelp. Toget blir stoppet ved en liten kontorbygning som befinner seg i nærheten. Det viser seg nemlig at denne organismen er ganske så ubehagelig, og svært smittsom. Alle som befinner seg i umiddelbar nærhet, og alle som har hatt kontakt med noen fra dette toget, får nå husarrest i denne kontorbygningen.
Og vips, så er vi vitne til en ganske så klaustrofobisk karantenesituasjon.

I første omgang er det umulig å si hvem som er infisert og hvem som ikke er det. Men det viser seg etter hvert at viruset bare blir aktivisert ved søvn...
Så hvis du sovner, kan du risikere at hodet ditt eksploderer. Nice!!!

Det blir nå et kappløp med tiden. Mens forskere jobber på spreng for å finne en kur, sliter menneskene i kontorbygningen med å holde seg våken.
Trykket stemning og paranoia er uunngåelig.
Hva mer kan man ønske av en film?

Filmen er ikke perfekt. Langt ifra. Det er alltids noe man kan henge seg opp i, og pirke i. For eksempel; blir de strenge karantenereglene håndhevet ganske så slapt. Folk flykter, men deres egen samvittighet bringer dem tilbake i karantene. Men alt i alt er dette en overraskende vellykket film, og jeg endte opp med å digge den.

Den har en herlig klaustrofobisk paranoiastemning, og den er langt mer jordnær og troverdig enn John Carpenters' "The Thing" (1982) som kom fire år senere. Ikke et vondt ord om "The Thing", men som sammenligningsgrunnlag er det litt imponerende hva man her har fått til, med langt færre midler enn Carpenter hadde til rådighet.

Denne filmen viser verdien av å ikke ta seg vann over hodet. Den har et svært begrenset budsjett, men de kreative kreftene her, har tydeligvis vært fullstendig klar over sine økonomiske begrensninger, og har jobbet ut fra det.

Denne prøver ikke å være en storfilm, og akkurat det taler til dens fordel.
Undervurdert! Denne filmen fortjener et langt bedre rykte.