Den lille byen Silverton blir i løpet av en dag herjet av en voldsom storm og flere orkaner hvor naturkreftene er ekstraordinære. De fleste menneskene løper i dekning, mens noen løper i retning infernoet, dette for å filme og dokumentere værfenomenet. En gruppe tornadojegere ofrer liv og helse for å få festet alt på film, og i mens de kommer over den ene ”lille” tornadoen etter den andre, bygger det seg opp noe som skal vise seg å være noe ganske større enn de noen gang har sett før.

Regissør Steven Quale (”Final Destination 5”) har fått med seg spesialeffekter og CGI i toppklasse for å formidle disse riv ruskende altødeleggende tornadoene og deres herjinger. Og la oss bare starte med det audiovisuelle først, for det er imponerende store ødeleggelser som blir formidlet her, trolig også igjennom bruk av virkelige katastrofebilder, uten at dette er så enkelt å slå fast for sikkert. Fascinerende og spennende er det i hvert fall når folk løper rundt mens biler, hus og gjenstander flyr igjennom lufta, eller når skypumpene maltrakterer alt de kommer over. Det er rett og slett effektiv skadefryd av en popcornfilm dette her!

En annen side som også er imponerende ved ”Into the Storm” er lydleggingen. Det innfløkte og innholdsrike lydbildet er nærmest fascinerende og overhøre i seg selv, for bare man lukker øynene hører man hvor mange elementer som er lagt inn når vi for eksempel er midt inni stormen, eller i tornadoen for den saks skyld. Som katastrofefilm er det vel lite overraskende at lyden tidvis er øredøvende, men slik blir vi da også dratt inn i opplevelsene til folkene som står midt oppi dette.

Historie- og karaktermessig halter imidlertid filmen mer. Som en slags blanding av filmet dokumentar og vanlig fiksjonsfilm, blir det tidvis forstyrrende å tenke over hvem som filmer hva, og hvorvidt det er ment å skulle være håndholdt filming eller bare observerende ”vanlig” filmet. Karakterer springer hele tiden rundt med små private filmkameraer, noe som irriterer all den tid visse teite personer av dem mer vil filme enn å gi en hjelpende hånd i katastrofen. De obligatoriske idiotene av noen karakterer er selvsagt også skrevet med, og slik dras dessverre filmen ned til en typisk amerikansk underholdningsfilm, mer enn en troverdig dokumentarstil.

De unge karakterene er elever på den videregående skolen i byen som har fått i oppdrag å filme sitt liv og deres drømmer for fremtiden. Når stormen treffer dem blir deres fremtidsutsikter mer usikre og satt i et større alvorlig perspektiv. Det er muligens dette filmen og regissør Quale vil bruke som en slags moral med alt dette, at en må huske å leve mens en gjør det, samt at global oppvarming varsler stadig mer voldsomt vær. Men, en film som dette skal ikke taes for dystert og tungt, for ”Into the Storm” er først og fremst en medrivende underholdende film som tidvis føles forfriskende ”ny”, uten å røpe hvorfor her.

La oss bare si at det er hele 18 år siden ”Twister” tok verdens kinoer med storm, og at CGIen har blitt ganske så forbedret siden den gang. Det er en stor dæsj typisk amerikansk familietematikk her som føles overflødig og klisjé, som fyllmasse å regne nærmest, og vi føler ikke så aldeles mye for karakterene igjennom filmen at det gjør noe. Den virkelige hovedpersonen er dog effektene selv som glimrer stort, for det er styggvondt vakkert å se de store oversiktsbildene av stormen og tornadoene. Visuelt og lydmessig blir vi virkelig tatt med inn i uværet, noe som gir heftige opplevelser også i kinosalen. Filmen tar seg heldigvis aldri så høytidelig at det ikke også er morsomt og tidvis humoristisk å se all denne ødeleggelsen, samtidig som man får stor respekt for værfenomenet og tenker over hvor sykt ødeleggende det er for dem som rammes. Man klager ikke så mye over det sure norske duskregnet når man kommer ut av kinoen da liksom.