Det er midtsommernatt på et herskapelig gods i Irland. Her bor den vakre frøken Julie, som en natt bryter alle regler. Hun flørter åpenlyst med sin fars dedikerte tjener John, og igjennom natten blir de to fanget i et brutalt og lidenskapelig maktspill hvor de rives mellom tiltrekning og avsky.

Liv Ullmann har tatt for seg August Strindbergs heftig gjennomanalyserte teaterstykke fra 1888. Karakterene Julie og John er komplekse og egentlig uhyre interessante, både som mann/kvinne, ung/voksen, rik/fattig, og så videre.

Rent psykologisk og karaktermessig sliter de to hverandre og seg selv fullstendig ut i dette komplekse følelsespillet, og formidlingen av manus og skuespillet til både Jessica Chastain og Colin Farrell er til å bli mildt sagt stressa og sliten av, på en kvalitetsgod måte. Her har de to tydeligvis gitt absolutt alt hva innlevelse, fysisk og mental tilstedeværelse kan kreve fra to skuespillere. Ikke rart man roper på Oscar-nominasjoner til disse, og man får heller aldri følelsen av overspilling, noe som gjør det ekstra imponerende all den tid det blir mange utagerende følelser i sving her. Tydelige karrieretopper dette av både Chastain, som de siste årene har gjort mange kritikerroste roller, og i hvert fall av Farrell som er vant med mer lettvinte roller.

Men, Ullmanns ”Miss Julie” krever også svært mye av sin tilskuer. Med sitt sakte tempo, lange scener og dialoger, krever hun tonnevis av innlevelse og empati, sympati og tilstedeværelse av sitt publikum. Er man vant med overfladisk og lettvint følelsesregister alá Hollywood, ja så faller man tidlig av dette svært utdragende dramastykket som ”Miss Julie” er. Det er også tidvis nærmest ufrivillig komisk gravalvorlig og tungt, i god Liv Ullmannsk tristessestil altså. Det er som om man har lyst å hoppe inn på kjøkkenet til Julie, riste kraftig i henne og gi henne fornuft og styrke, mens John fortjener et klask i ansiktet i ny og ne han også! Man kan nesten se for seg regissøren stå bak kamera og være inderlig inni scenene selv, men dette er nå en gang Ullmanns stil som både skuespiller og regissør, og dermed må man ta det man får. Og man får da i aller høyeste grad toppkvaliteter på enkeltområder innenfor denne filmatiske stil som er gjort her, blant annet i kjølig vakre bilder, både ute og inne.

Underveis er det dog tvingende naturlig å spørre seg selv om det ikke kunne blitt frisket opp ting både her og der, fordi de milelange, stillestående og dialogtunge scenene virker som aldri å ta slutt. Det er som filmet teater, enkelt og greit, mens kun et fåtall utescener bryter opp de mange innescenene, de fleste foregående på godsets kjøkken. Men, hvordan skal man så gjøre dette stykket noe stort annerledes enn nettopp slik Ullmann har gjort det, uten å gjøre en fullstendig nyere vri på det, eller eventuelt skrive det helt om? Ikke enkelt å svare på kanskje, men regimessig føles det uansett ofte skrikende nødvendig fra en publikummers side å rope på mer variasjoner, både i bruk av location, tempo, bilder/kamera og utførelse av flere av scenene. ”Miss Julie” vil for mange nemlig langt på vei virke svært lite underholdende, både i tematikken (som ikke er oppdatert eller fornyet), eller filmatisk med sin enkle scenografi og kamerabruk. Man må slik også spørre seg om hva i det hele tatt Ullmann vil si med å filmatisere et stykke som er over hundre år gammelt, i hva kjønnskamp, klassekamp, fordommer med mer angår? Er det noe mer enn Ullmanns egen fascinasjon over stykket som har engasjert henne i å filmatisere det slik, og på en såpass tydelig teatralsk måte?

Som publikummer blir man derfor veldig fremmedgjort den første timen, alt føles såååå urelevant gammeldags, men for så å bli mer interessant og medrivende mot slutten, om man altså makter henge med og leve seg inn. Dette er først og fremst takket være et fantastisk dedikert skuespill, mer enn i tilsvarende frisk regi eller formidling av historien som film som formidlingsverktøy. Gi nå gjerne Jessica Chastain en Oscar-nominasjon, om enn bare for å ha kommet seg igjennom dette komplekse kvinnemennesket av en karakter som miss Julie er, og for å ha fullført tydelig tunge dager på jobben. Undertegnede føler seg nemlig også enda utkjørt etter å ha overvært dette blytunge dramaet!

Liv Ullmann skal videre derfor ha både ris og ros for sin ”Miss Julie”. Ris fordi hun ikke på noen måte synes å utfordre seg selv som regissør i filmspråket, viser at hun akter å engasjere publikum i sin regi, eller i noen form for modernisering av stykket. Hun skal dog ha ros for å på samme måte klare gjennomføre dette så til de grader konservativt gammeldags, som nesten føles som en prestasjon i seg selv, mens skuespillerne også så til de grader klarer å levere varene. ”Miss Julie” er neimen meg ikke for alle og enhver slik Ullmann har gjort den, men den har ubestridelig enkelte fascinerende steintunge kvaliteter.