To unge menn inviterer seg selv til en fest hvor klientellet består av fisefine og rike unge mennesker. I løpet av festen blir de mobbet og terget av det snobbete folket, blant annet igjennom dans, kortspill og annet. Utover kvelden utvikler situasjonen seg til å bli langt mindre festelig, og de to mennene tar etter hvert folkene til fange i deres eget hjem og utsetter dem for både fysisk og mentalt ubehag.

Regissør Ruggero Deodato laget interessant nok i 1980 også en litt mer kjent skrekkrull, nemlig den mye omtalte og kjente ”Cannibal Holocaust”, en film som av naturlige og forståelige grunner har fått ganske mye mer oppmerksomhet enn denne mildere ”The House on the Edge of the Park”. Om man har sett førstnevnte så trenger man ikke være redd for å se denne andre i hvert fall, for å si det slik. Litt interessant kan det jo være å se disse to filmene opp mot hverandre, tross alt, mye grunnet den grafiske volden, blod og annet graps. ”The House…” er nemlig ganske så uskyldig i hva fokus på blod og gørr angår, og de kroppslige skadene som vises er overtydelig harmløse i bruk av typisk ”blod” på uskarp ufarlig kniv og relativt lite visuelle skader forøvrig.

Enkel og rett frem

Men, litt ubehagelig må den da sies å være likevel. Selve handlingen er latterlig enkel, i hvert fall til å begynne med. De to slaskete gubbene Alex og Ricky har lyst å feste og kler seg opp i finstasen for å ta fatt på nattelivet i New York. Plutselig kommer en bil inn på verkstedet deres som trenger en umiddelbar fiks, og ikke lenge etter er de bedt med på en fest av paret som eier bilen. Festen viser seg å være i et herskapelig hus utenbys, hvor gjestene og eierne altså er av en litt annen klasse enn Alex og Ricky. Som det friske innslaget av noen folk de derfor er, blir det likevel fort god stemning, enn så lenge…

Som vi allerede har fått hintet om, skal det imidlertid vise seg at kameratene Alex og Ricky ikke er helt av de smarteste gutta i klassen. Alex er ekstremt sexfokusert og innpåsliten, mens Ricky er mye av det motsatte, mer beskjeden, stakkarslig og småredd for konfrontasjoner. Førstnevnte tilnærmer seg jenter slik han alltid har gjort og vet funker for ham. Han blir slik den naturlige sjefen blant dem, mens den andre lett følger ordre og holder seg mer i bakgrunnen. Når kvelden så utvikler seg og blir stadig mer amper, blir de begge satt på prøve i forhold til personlighet og sin omgang med de andre i huset, samt forholdet til hverandre som venner.

Disse to karakterene og historien i seg selv kan lett sies å minne mye om filmer vi har sett tidligere. ”The House…” er nemlig blant annet en slags uoffisiell oppfølger, eller skal vi si en egen versjon, av Wes Cravens ”The Last House on the Left” fra 1972. Med lite budsjett og en innspilling på kun 19 dager ble Deodatos film til, noe som også vises på det ferdige resultatet.

Foruten likhetene til nevnte Cravens film, kjenner vi også igjen tematikken og handlingen fra den enda eldre ”A Clockwork Orange” (Kubrick, 1971), samt nyere filmer som ”Funny Games” (Haneke, 1997 og 2007). I ulik grad skildres den/de ukjentes inntrengning på privatlivet, og i ulik grad lykkes alle disse filmene både å være troverdige, realistiske og skremmende. Våres ”The House on the Edge of the Park” må sies å komme ganske kort til, både i hva realisme og derfor også spenning angår.

Mye faller sammen

Hoveddelen av historien er altså så enkel og tydelig at man umulig kan misforstå den. Det er overtydelig det som skjer i huset, samtidig som at karakterenes reaksjoner, handlingsmønster og bevegelser virker noe merkelig og uforståelig. Gjestene på festen virker i det hele tatt i overkant flate, ”døde” og tamme, selv etter hvert når ting begynner og utarte seg. Dårlig skuespill er nå én ting, men svak instruksjon og veiledning må gå på regissør og andre. I det hele tatt virker denne festen i starten som en mykpornofilm anno 70/80-tallet, mye grunnet mye nakenhet og særlig Alex sin forstyrrende iver etter å belegge damene i huset. Tidvis mye dveling både på slike scener, kropper og øyne/blikk på kvinnene understreker dette kraftig. Som en exploitation-film kan dette slik ha sin verdi, om enn en sær en.

Motivet og plottet er for så vidt overraskende, men synes uansett veldig søkt og lite troverdig all den tid motiv og annet kunne gått fullstendig galt flere steder på veien! Når det mot slutten skjer smått overraksende ting i handlingen, er det som om alt faller sammen, selv om vi jo forstår poenget og plottet i historien. Dette er videre som en klassisk studie i typiske overenkle og lite gjennomtenkte slasherfilmer, hvor logikk og menneskelig oppførsel aldri henger helt på greip, alt for å ha en unnskyldning til å vise rare, voldelige og/eller riv ruskende galne folk og mennesker. Mer illevarslende og uforståelig er det når de i utgangspunktet jordnære og vettuge karakterene enten står som forsteinet og ser på at venner blir mishandlet, at kjæresten blir trakassert, eller at ingen griper utallige sjanser for å stoppe den mildt sagt grinete og mindre hyggelige utviklingen av festen. Her mister man fokus på troverdig oppførsel, menneskelig psykologi, alt altså for å rettferdiggjøre og la bad guys’ene få utfolde seg. Kanskje litt underholdende, joda, men troverdig og realistisk, nope!

Tilløp til noe genialt

Selve twisten og plottet i ”The House…” er egentlig faktisk stadig voksende interessant og smått genialt om man tenker over det når filmen er slutt og i ettertid. Problemet med denne historien er at den har så mange fallgruver og elementer underveis som kunne ha gått galt, og som gjør at det ikke er troverdig at folk oppfører seg slik dem gjør. Slik skyter historien seg selv i foten, selv om den altså overrasker litt mot slutten. Manus og historie hviler alt for mye på en kabal som skal gå opp for at det skal funke, skjønt på veien blir man da som seer lurt her og der, så DET skal den ha. Men, som sagt, til slutt sitter man igjen med denne unaturlige følelsen av å kanskje ha blitt overrasket, men likevel på feil premiss og på et teit grunnlag.

Som lavbudsjettsfilm er det klart at filmen og ikke minst tematikken rundt vold, inntrengere og konfrontasjoner mellom mennesker likevel har mye interessant ved seg, men når filmen også faller på akkurat disse samme punktene, ja så går mye litt opp i opp som både positivt og negativt å si om den. Det er også interessant å se på filmplakaten til filmen, en plakat som både er mer lovende og creepy enn det filmen noen gang blir, samt at den er direkte misvisende i forhold til hva man får. ”The House…” er ikke alene om dette, for mang en slasher fra 70- og 80-tallet har jo gjort prestisje i å ha prangende og flotte posters som lover skrekk og gru, men hvor filmene ikke akkurat skinner og begeistrer like sterkt som det de glossy plakatene gjør.

I dag er det også klart at man har sett både bedre og sterkere filmer rundt dette enn man hadde per 1980. Mye mulig denne filmen virket sterkere den gang, mens man i dag skal være ganske utrent i øyne og ører for å kjøpe en slik lettvint historie, labert skuespill og tydelig enkel vold. Samtidig har filmen en eim av ekkelhet i den nevnte settingen med inntrenging av det private og at noen ukjente herser slik med deg og dine, bevares. Filmens bruk av rolig, ironisk og smått komisk kontrastfylt musikk er også et pent pluss for den. Som skummel og skremmende skrekk blir imidlertid ”The House on the Edge of the Park” ikke så veldig provoserende og sterk i dag.