Vi blir med inn i hodet på Martin som drar på en helgetur i den norske fjellheimen. Vi får høre alt han tenker, hans betraktninger om seg selv og andre, i hverdagssituasjoner og ellers annet som faller inni hodet hans. Martin føler det skranter på hjemmebane, i forholdet og livet ellers, han bestemmer seg for at noe må skje, og i løpet av to dager tar han valg som gjør at livet hans aldri blir det samme.

Ole Giæver har selv skrevet manus og regissert dette portrettet hvor han selv spiller Martin. Hans første spillefilm i ”Fjellet” fikk gode mottakelser i 2011, og også denne ”Mot naturen” tar altså mye i bruk nettopp fjellet som location. Men førstedel foregår på jobben hans, og hjemme, hvor han altså føler et sterkt drag mot å komme seg bort litt, droppe jobbpilsen fredagen med kolleger, tacoen med familien, for han føler seg både stivnet og fastlåst i livet slik som det er.

Noe av det første og klareste som slår en med denne filmen er hvor lett gjenkjennbar mange situasjoner er. Enten det er tankene til Martin, som vi får høre med voiceover, blikk, kroppsspråk eller direkte tale, ja så er det som man fort vrir seg litt i stolen av småflaue øyeblikk og i nikkende enighet. Ole Giæver selv spiller veldig godt beskjeden og usikker her i denne første delen, og det settes fra første stund fingre på klassiske menneskelige trekk.

Kanskje er det mest som mannfolk selv at man kjenner seg igjen i hans tanker. Vi har muligens en større trang for frihet, et sug etter å komme oss ut, bort fra hverdagens kjas og mas. Ta en tur i skogen, på fjellet, typisk i jaktsammenheng eller bare for å være i fred. Er man egoistisk av den grunn, eller er det mer en ærlig og trofast selvrealisering? Giæver spør oss indirekte mange slike spørsmål og dette setter virkelig i gang både tankespinneri, gjenkjennelse, erkjennelse og også heldigvis mye humring og latter for oss publikum.

”Mot naturen” er ærlig, frisk, tidvis rå og naken (bokstavlig talt), og skaper et herlig vittig driv som er veldig sjarmerende. Den setter fingeren på mye som folk daglig strever med og tenker på, særlig kanskje i den moderne tidsklemma og hverdagskonformiteten som i lengden forståelig nok nærmest kan drepe et hvert forhold og person, om man da altså ikke nettopp tar seg slike tenkepauser innimellom. Som et (manns)portrett er dette både dypt tankevekkende, men også svært underholdende der Giæver byr på seg selv, til lands, vanns og til fjells.