Det er laget flere seriemorderportrett hvor man følger drapsmann og ofre mer eller mindre tett innpå. Her kommer enda et slikt i Jennifer Lynch sin ”Chained” fra 2012. Jennifer er datter av sin mer kjente far David, og tråkker delvis i pappas spennende og ekle fotspor i hva drap, mystikk og dykk ned i ond personlighet angår. Hun står også bak filmer som ”Boxing Helena” fra 1993 og ”Surveillance” fra 2008.

I ”Chained” skildres mannen Bob, en taxisjåfør som plukker opp kvinner og tar dem med hjem til huset sitt for å torturere og drepe dem. En dag tar han opp en dame og hennes 9 år gamle sønn Tim, en gutt som han lar bo og vokse opp i huset hans mens han fortsetter jakten på damer. Tim ser, opplever og blir etter hvert mer og mer vant med handlingene hans, men spørsmålet blir jo etter hvert tvingende påtrengende i hvorvidt Tim selv vil bli som sin ”fosterfar”, eller om han en dag velger og klarer å rømme fra dette monsteret.

”Far og sønn”

Det er Vincent D’Onofrio som spiller Bob, einstøingen av en enslig kar som altså tilsynelatende uten mål og mening drar med seg jenter hjem, bare for å torturere og drepe dem. D’Onofrio er kjent for å være en veldig allsidig skuespiller og har figurert i en haug med filmer, deriblant ”Men in Black”, ”The Cell” og ”Sinister”. Som Bob spiller han dog virkelig endelig en hovedrolle i en karakter som fremstår både merkelig kynisk, kald og avstumpet i følelser, men interessant nok likevel ikke så voldsomt skummel likevel. Mye av dette skyldes trolig hans finspissede skuespill og en tilnærming til sin karakter som ikke vektlegger overdrevne fakter eller teatralske ansiktsuttrykk. Når han først eksploderer blir derimot virkningen desto sterkere og mer skremmende. Bra!

I rollen som Tim, senere omdøpt til ’Rabbit’ av Bob, står Eamon Farren, en karakter som også er rimelig lavmælt, beskjeden og rolig til å tross alt oppleve alt dette jævlige. Kanskje ikke så rart dog, all den tid man blir tvunget til å bo hos en seriemorder så tør man kanskje ikke lage for mye bråk heller?! Bob lenker nemlig tidlig Tim til huset med en lang jernlenke, samtidig som at Tim mer og mer blir tilknyttet Bob som ”sønn” og ufrivillig læregutt, derav tittelen på filmen. Bob vil tydelig mer og mer at Tim skal gå i hans fotspor, som en slags protegé og arvtaker etter ham. Tim selv føler seg veldig dratt mellom flere valg og ikke-valg her, noe som gir mye av drivkraften i filmen.

Mørk stemning

Allerede fra starten av kan man skimte en påvirkning fra sin far i Jennifer sin filmatiske stil. Åpningsscenen er direkte overraskende og creepy, og setter slik an tonen med en gang. Det er noe rått og brutalt over dette, samtidig som at det mørke huset til Bob reflekterer mye av de dårlige stemningene som skapes utover i historien godt. Huset blir slik et veldig vemmelig sted, øde og forlatt slik det også ligger, og bringer ikke mye håp om å få hjelp om Tim nå skulle klare å stikke av eller ikke. Det føles dog litt rart at Tim ikke reagerer sterkere på ting som skjer, blir sintere og mer opprørsk mot Bob enn det han gjør, men samtidig er små hopp i tiden noe som kan rettferdiggjøre at man heller ikke får sett alt som skjer av reaksjoner som foregår i huset. Bob gjør etter hvert Tim til sin tjener og høyrehånd, noe som virker litt sært tross alt. Man har jo hørt om både underkastelse, Stockholm-syndromet, Fritzel-saken, med fler, men at Tim altså ikke reagerer mer enn han virker å gjøre, føles litt tamt fra regissørens side, som for å droppe rebelsk oppførsel for slik bare å for enkelhetens skyld gå rett på de to mennenes ”bonding” så å si.

Det er også litt påfallende merkelig at morderen tar med hjem et nytt offer nærmest hver kveld, og det fra et såpass lite sted som han opererer på. Hvordan kan han få alle disse kvinnene herfra, uten at en hel verden engasjerer seg mer i deres forsvinning, og så videre? Det virker nemlig ikke som akkurat å være noe klappjakt på morderen i like stor skala som det ville vært i virkeligheten om en halv liten by hadde forsvunnet slik.

Stemningsmessig brukes det også veldig lite dramatisk musikk, noe som gir en mer troverdig smått dokumentarisk stemning over filmen. Legg også merke til rulleteksten i slutten, at lyden fra filmen fortsetter å gå her, i stedet for musikk, som er mer typisk.

Nært og intimt portrett

Som seriemorderportrett skiller ”Chained” seg litt ut. Vi er vandt med mang en thriller hvor en seriemorder står sentralt i handlingen. Vanligvis blir spenningselementet i en slik film hvem morderen er, hvordan han/hun er og ser ut, hva motivet er, og så videre. I denne mye mer nære og intime varianten kommer vi mer inn under huden på personen, noe vi har sett tidligere i filmer som den briljante og nærmest dokumentaraktige ”Henry: Portrait of a Serial Killer” av John McNaughton fra 1986. Fullt riktig så skitten og realistisk blir ikke ”Chained”, men også Lynch viser oss mye av mannen og personen Bob, blant annet igjennom enkelte flashbacks til hans barndom, samt at han etter hvert forteller Tim enkelte sentrale ting om livet sitt.

Skuespiller D’Onofrio passer og spiller slik fortreffelig godt, blant annet fordi det er noe steinansikt, nærmest umulig å lese-ansikt, over ham. Man vet liksom aldri når, og eventuelt om, han skal ekspoldere eller hvordan han kommer til å reagere. Mannen er også veldig stor, høy og ruvende, noe som gjør ham enda mindre ønskelig å komme i kontakt og basketak med! Et snev av empati med ham føler vi da også etter hvert, mye grunnet det vi får vite om barndommen hans.

Ikke så voldsomt slagkraftig

Skal man si noe mer negativt og kritisk mot dette portrettet av en drapsmann, må det bli at historien tidvis ikke føles helt troverdig og følgende også blir litt frustrerende, som for eksempel i den nevnte ”tafattheten” fra Tim. Som seer sitter man jo og kribler i kroppen etter å stikke av, eller etter å slå ned denne psykopaten, mens Tim ikke nødvendigvis synes å gjøre alt hva som står i hans makt for å gjøre nettopp noe slikt. Skildringen av de to som et voksende ”par” som blir mer og mer vandt med hverandre er for så vidt greit nok gjort for øvrig.

Rent spenningsmessig føles også filmen og falle en del utover. Enkelte episoder fiffer selvsagt opp, og noen overraskelser kommer da også plutselig. Spenningen ligger dog mest altså i om hvorvidt Bob makter å vende om og gjøre Tim til sin arvtaker eller ikke, og her ligger også mye av filmens nerve, spenning og vonde sårhet. Det er videre litt vanskelig å vite hva Jennifer Lynch søker å få til med denne filmen, utover det å skildre en tenkt morder og hans fastlenkede offer som han lar leve for å oppdra som sin egen. Som en litt alternativ vinkel og bilde på en drapsmann har den mange kvaliteter og noen enkeltscener som står seg ut, men som helhet blir det noe litt tamt og ufokusert over det hele, ja mer som en fortelling uten den helt store slagkraften. Godt skuespill, pen og passende skitten produksjonsdesign gjør likevel filmen interessant for dem som skulle ville dykke litt mer ned i en tenkt seriemorderpsykologi.

Filmen legger opp til en spennende finale, en slutt som også leverer en twist som delvis oppleves frisk og overraskende. Filmens mørke handling og det at man aldri helt vet hvilken retning både den og karakterene skal ta, gjør den underholdende og spennende. Lynch har slik ikke laget noe konstant nervepirrende grøsser, mer et fascinerende og dyperegående blikk inn i en verden de færreste av oss noen gang vil ende opp i, ei heller ønsker vite mer om kanskje. Godt er det derfor at menneskene oppi det hele har blitt ivaretatt og skildret såpas bra, uten at det hele blir sånn i overmåte spennende utover dette.