Den smarte, men sensitive lillebroren Henry vender en dag tilbake til familiegården utpå landet etter mange år i storbyen. Det har gått 15 år siden faren døde i en fatal ulykke her, og Henry er enda livredd for sauer, mye takket være sin frekke storebror Angus. Henry får derfor broren til å kjøpe ham ut av familiegården, og vil returnere til byen igjen da helt bestemte hendelser plutselig vil det annerledes. Angus har nemlig de siste årene jobbet frem en type sau som skal ta over jordbruksmarkedet fullstendig, dog kanskje ikke på den måte han hadde sett for seg…

Denne lille godbiten av en film fra New Zealand oser både lavbudsjett, slapstick- og splatterhumor, men er likevel veldig effektiv og underholdende på sitt vis. Med klare referanser til andre filmer i zombie- og varulvgenren yter den også sitt lille ekstra for dem som måtte like slike filmer.


Genregod

Lillebror Henry møter etter hvert på den ivrige dyrevernsforkjemperen og aktivisten Experience som prøver å få stoppet broren Angus sin ulovlige eksperimentering på sauene. Sammen med henne og sin gamle arbeidskamerat på gården, Tucker, må de stå imot en stadig større og hissigere flokk med sauer i området. Likheten til klassikere som “An American Werewolf in London” og ”Braindead” er overtydelige, dog ganske så morsomme. Sistnevnte film er da også en av mesterregissør Peter Jacksons tidlige filmer, en film som inneholder litersvis av både blod, gørr, kroppsdeler og splatterhumor så det holder. Også ”Black Sheep” spiller mye på denne groteske og ekle typen humor, som når folk faller på trynet i innvoller, lager mat av det samme, eller får spist opp diverse kroppsdeler. Andre filmer som fort blir til sammenlikning vil være ”Shaun of the Dead”, samt Norges egen zombie-lek i ”Død Snø”.

Som en hyllest til både utallige zombie-, varulv- og splatterfilmer, leker ”Black Sheep” seg med tradisjonelle og utradisjonelle genreelementer. Nå skal det understrekes at man verken finner opp kruttet på nytt, ei heller mangler særegenhet i denne filmen. Vrien med å overføre et zombieliknende gen til sauer er et ganske genialt trekk, all den tid sauene er så dominerende i dette landskapet og er i så stort antall at mulighetene blir tilsvarende mange. Slik har man blant annet utnyttet mye av mulighetene bra, både med tanke på hvordan sauer oppfører seg, holder seg i flokk, ser tilsynelatende uskyldige ut, med mer. Likheten mellom hunder og sauer er forresten påfallende, og man får lett mange av samme følelsene rundt en sau som med en hund, noe som smitter over på oss som ser. Når så sauene viser seg å være i fåreklær, ja da blir effekten god!


B-filmpreg

Det er dog ikke til å stikke under en stol at ”Black Sheep” aldri prøver å være noe mer, større eller alvorligere enn det den også ser ut som. Humorelementene i produksjonen blir slik understreket og forsterket i bruken av mye ”dukker” og maskiner som de falske sauene, i motsetning til bruk av ekte sauer eller CGI-effekter. Dette gir et på en og samme gang mer autentisk men også morsomt preg over mange scener, mer uhøytydelig og lekent preg. At man også har brukt mye ekte sau er det likevel ikke noe tvil om, og mange av disse scenen er imponerende da man sikkert har måttet jobbe mye med å holde styr på alle disse ulldottene. Det er videre derfor enkelt å se når man har brukt ekte dyr, eller ikke, noe som setter sitt preg på filmen i dens kvalitet og tone.

Som sagt gjør dette ikke noe særlig for filmen som underholdning, egentlig, man tar jo bare leken for slik den er ment. Det hadde vært verre om historien og resten forsøkte å virke gravalvorlig og slik krevde en stor respekt og troverdighet utover sin faktiske filmatiske kvalitet. ”Black Sheep” forblir slik en film som egentlig er ganske god med tanke på trolig lavt budsjett og tilgjengelige rådigheter.


Pen og variert

Bruken av det flotte landskapet i alle de gresskledde grønne åsene, fjell, skog og idylliske gårdsbygg trekker veldig opp på helheten. Det er ikke akkurat første gang man har brukt New Zealands natur som location for filminnspilling, noe LOTR- og Hobbiten-filmene er kroneksempel på. Mye av dette landskapet kunne også vært i Norge, og som setting, åsted og bakteppe for en slik blodig splatterhistorie gjør det seg ypperlig.

Noe annet som er effektivt i denne skrekkomedien er blandingen av nettopp skrekk og humor. Der den overhengende tonen i filmen er av det vittige, useriøse og tullete slaget, er det ikke rent få scener man både kan komme til å skvette godt av, eller også vri seg i vemmelse av. Kombinasjonen av en slik skrekkblandet fryd gir tidvis både effektive enkeltøyeblikk, men også nok av de mer daffe og forutsigbare eksemplene. Er man skrekkfilmvandt vil videre ikke ”Black Sheep” være rare spenningen, men heller ha andre kvaliteter å by på, mens om man er av det mer lettskremte slaget, ja da kan det fort bli en prøvelse og overvære blod, gørr og graps.


En godbit av en film

Til slutt kan man si at om ikke ”Black Sheep” er verken utrolig skummel, eller byr på den mest intelligente humoren og kvaliteten, ja så makter den i hvert fall å få en eller to ensomme sauer som står og stirrer på deg til å virke ekkelt og creepy. Slik makter den også å levere sitt hovedbudskap i å gjøre noe så dumt og uskyldig som noen ulldotter til en trussel. Direkte morsomt og vittig blir det altså mange ganger, samtidig som at leken med også det groteske og skumle er til stede. Det må påpekes at det blir en tydelig smak av repetering i elementer etter hvert her, det er nemlig litt begrenset hvor mye en sau eller 40 kan gjøre ut av seg og brukes til, og bilder av sauer som river, sliter og slafser i seg diverse gørr blir slik repeterende i lengden. Som helhet gir uansett ”Black Sheep” en både vittig og herlig vemmelig versjon av hvor galt det kan gå når man mikser genetikk og kjemikalier med sauer, i hvert fall innen denne filmens logikk og verden. Blir man med på denne leken blir det også fort både morsomt, sært og blodig ekkelt på én og samme gang, med andre ord; underholdende!