En fransk lærerinne og hennes mann leier et stort hus litt utpå landet i Bucuresti, Romania. Clementine og Lucas blir her en natt plutselig forstyrret av lyder utfor og inni huset. I løpet av natten blir deres bil først stjålet, før så både lyset, strømmen og telefonlinjen blir kuttet i huset. Etter hvert sees lys fra en lommelykt som beveger seg rundt huset deres. Hvem er det som plager dem, og hvordan vil denne natten utvikle seg?!

Denne rene terroraktige natten av en film ble regissert av David Moreau og Xavier Palud i 2006 og skildrer en historie som visstnok skal være basert på virkelige hendelser i Romania. Etter litt undersøkelse kan det denne gang faktisk virke som om dette også er tilfellet, dog med et østerisk par som ble plaget og terrorisert. Også annen informasjon, som blant annet kan sees på ekstramaterialet til denne DVDen tyder på at historien har sitt utspring i tragiske virkelige sider.

Filmer hvor intetanende og tilsynelatende uskyldige mennesker blir angrepet, plaget og torturert i sitt eget hjem har uttallige eksempler fra filmhistorien. Tenk bare på ”A Clockwork Orange”, ”Funny Games”, ”The Strangers”, eller en haug med slashere og skrekkfilmer. Inntrengingen på privat eiendom, hvor handlingene synes å ha null eller i beste fall svake motiver, kan være både skremmende og opprivende, og selvsagt en marerittsituasjon for dem som også i virkeligheten skulle oppleve noe liknende.

Realistisk europeisk terror

Tilfellet for Clementine og Lucas er derfor både nokså realistisk og troverdig fremstilt, noe som gjør filmen i god grad forstyrrende ekkel og ubehagelig. I åpningsscenen blir vi servert en dramatisk scene, en hendelse som ikke akkurat er særlig nyskapende, men den setter tonen for handlingen og gjør at når vi ser Clementine passere stedet rett etterpå på vei hjem, skjønner at hun og mannen bor i et farlig område. Utover dette får vi ikke vite verken hva som har skjedd, hvem som gjør hva, eller egentlig noen ting om hva handlingen fremover skal være. At det skal bli en skummel og uggen film skjønner vi, men hva som eventuelt venter Clementine og Lucas vet vi altså lite om.

Bare det faktum at det snakkes fransk og rumensk i filmen gjør noe med troverdigheten. Den klassiske amerikanske dialogen er altså fraværende og gjør det hele til noe litt mer annerledes, europeisk og nærmere enn ’over there’ fra USA. En langsom og grundig oppbygging tyder også på at dette ikke er noe kjip og billig skrekk hvor sjokkene nødvendigvis kommer på løpende bånd fra første stund. Denne langsomme oppbygningen skaper videre både forventninger og spenning på en og samme gang, mens troverdigheten også blir ivaretatt på denne måten.

Filmatisk brukes dessuten mye ’point og view’-filming, noe som gjør at vi ”ser” som karakterene, med håndholdt kamera. Dette veksles med tradisjonell kamerakjøring og til sammen blir det en fin balanse mellom disse to typene filming. Både panikk, stress og klaustrofobi skildres slik igjennom denne typen filming og reflekterer karakterenes angst veldig godt. Som seer blir vi da også dratt mer inn i scenene, det blir litt som om man spiller et tv-spill, hvor våre øyne også er kameraets linse. Direkte ekkelt og nært innpå oss kommer slik spenningen til oss, både her og der utover i filmen.

Et stødig offerpar

Skuespillet og karakterene i Clementine og Lucas fremstår som troverdige og helt vanlige. Olivia Bonamy og Michael Cohen spiller nokså passe redde og forvirrede når terroren sakte kommer innpå dem. I motsetning til de mange hysteriske blondinene som så alt for ofte har ødelagt for seg selv i slasher- og skrekkfilmer, enten ved å hyle, skrike og røpe seg selv eller ved å snuble, falle og kløne det til, nei der er Clementine og Lucas mer rolige, fattet og fornuftige i sine reaksjoner rundt det som skjer i huset. Det kan dog innimellom savnes litt mer nysgjerrighet og rett og slett direkte sinne fra karakterene på det som skjer. Slik opplevdes også Michael Hakenes rene remake av sin egen ”Funny Games” (1997/2007) i at ofrene syntes å mangle litegrann oppriktig sinne og desperat oppførsel når ikke det motsatte virket. Det er selvsagt ikke enkelt å si hvordan en selv hadde reagert på mye av det som skjer, men som seer sitter man i hvert fall og etterlyser litt mer sinne, frustrasjon og handlekraft rundt det å finne utav hvem det nå en gang er som driver på og terroriserer oss.

Enkel, tydelig og virkningsfull

Som skrekk blir ”Them” en både enkel og stødig effektiv film. Dens renhet, enkelhet og effektive skrekk gjør det veldig enkelt for oss seere og både relatere og engasjere oss i det som skjer med Clementine og Lucas. Vi investerer lett følelser, engasjement og skrekk i det som skjer, samtidig som at historien slik den utvikler seg gjør oppriktig sterkt inntrykk. Når vi etter hvert får avslørt hvem og hva som skjer med dette uheldige paret, ja da settes tankevirksomheten virkelig i gang i oss. Filmen spiller videre på menneskelige sider som i seg selv er svært skremmende, og bruken av vold og tortur sier i denne filmen nok til at det hele blir direkte gripende og skremmende, uten at filmen prøver slenge verken moral eller fordømmelse i trynet på oss. Slik blir vi mer som observerende publikummere til noe som altså er både medrivende, tragisk og svært tankevekkende, på flere måter.

Løsningen på hele historien er derfor på en og samme gang både sjokkerende og sterk, men likevel nok dessverre ikke så unik eller vanskelig å forstå heller. At mye slikt kan forekomme over hele verden er heller videre ikke vanskelig å tro, men det er i selve ofrene at det hele virker så fullstendig meningsløst og ufortjent, og her ligger også mye av det som skremmer og berører i historien.

”Them” er en effektiv liten rakker av en skrekkthriller som aldri overdriver, overlesser eller går for langt bort ifra sitt realistiske jeg. Ondskapen er slik veldig ren og enkel med sin bruk av lyder, lys og en setting som innbyr til mørke kriker og kroker, samtidig som det ikke tas i bruk litervis med blod, gørr eller fysisk overdreven vold ála ”Saw” og ”Hostel”. Slik makter også historien å stå stødig og godt på beina igjennom hele filmen, og selve slutten setter et effektivt punktum i kroppen vår som etterlater denne sanne historien med en vond og fæl ettersmak, mens vi selv blir sittende og stirre ettertenksomt og forskrekket ut i lufta…