---

Terningkast:


Ingress:

Dukken Annabelle blir funnet på en bruktbutikk av John Form som gir den i gave til sin dukkesamlende gravide kone. I løpet av en skrekkelig natt blir parets hus invadert av en satanisk kult som angriper dem. I tillegg til å skremme livet av paret, kan det i ettertid vise seg at noe også har skjedd med Annabelle etter angrepet…

Anmeldelse:

For dem som husker ”The Conjuring” fra 2013 så vil man kanskje huske en usedvanlig stor, ekkel og mindre sjarmerende dukke som satt innelåst i et glasskap, og som to ganger pr. år må velsignes av en prest for å holdes i sjakk. Det er denne dukkens forhistorie vi her skal bli vitne til.

Regissør John R.Leonetti har ikke særlig mange sjefsjobber bak kamera på CVen, noe som også vises igjen i en film som på ingen måte lyser verken særegen, vågal, sprek, skummel eller underholdende. Det gås så til de grader i klisjéenes og de opptråkkede løypers veier at det nesten er flaut å se på. Hvorvidt regissør Leonetti er fullstendig styrt av profittmelkendes produsenter og selskap, eller om han bare rett og slett ikke kan lage skrekk og spennig, er ikke lett å si. Sikkert er det i hvert fall at også manusforfatter Gary Dauberman skal ha sin del av skammen og skylden, for det er heller ikke mye friskt å hente i manus og historie her.

Interessant er det imidlertid at handlingen finner sted på slutten av 60-tallet, da Charles Manson og hans sekt herjet i Los Angeles. Hadde man kanskje spilt mer videre på denne saken så hadde det kanskje blitt noe frisk, nytt og annerledes her, men akk, den gang ei. Isteden fortsetter historien om dette dørgende kjedelige glatte og streite amerikanske paret, og i klassisk nærmest parodisk ”Rosemary’s Baby”-stil venter vi spent på at konen skal føde sitt barn. Før vi kommer så langt overrekker den dumme mannen hennes henne en stor dukke med navn Annabelle til hennes ellers så store dukkesamling. Dette vil han fort angre på…

”Annabelle” skal visstnok fungere som en prequel og bare som en mild oppvåkning av ondskapen og de forstyrrende og langt mer creepy hendelsene vi var vitne til i glimrende ”The Conjuring” fra 2013. Men, likevel… der James Wan hadde stålkontroll på skrekk, stemning og historie i sin film, ja der bleikner Leonettis film totalt.

Med kjipe og oppbrukte grep som øredøvende skarp og plutselig lyd, utallige innzoominger på Annabelles dukkeansikt, knirkende dører og gyngestol, skal man liksom bli skremt av denne dukken. Etter en forferdelig langdryg innledning, forstetter filmen nærmest i samme spor, et spor som byr på både få virkelig ekle scener eller en historie som henger særlig på greip. Filmen overforteller og overforklarer dessuten alt for mye, som om vi som ser på skal være stokk dumme og ikke klare legge to pluss to sammen. ”Annabelle” synes i det hele tatt å være overtydelig som en melking av suksessen med ”The Conjuring”. Til slutt sitter man egentlig mest igjen og kjeder vettet av seg, samtidig som man for lengst har forstått moralen i å; ikke få barn, og kjøp for all del ikke en stor skummel dukke!