Et katolsk, fransk ektepar får livet snudd på hodet når døtrene går bort og gifter seg med menn fra totalt forskjellig opphav og religion. Paret Claude og Marie er velstående, velutdannede og veltalende, men tre av døtrenes valg av ektemenn, som verken er katolikker eller synes å ha så mye til felles med dem, plager dem. Det ser imidlertid ut til å lysne litt når den fjerde datteren en dag kommer med sin utkårede, en kar som nemlig heldigvis er katolikk, men som også er...hold dere fast...mørkhudet og kommer fra Afrika!

Det er lett å bli litt satt ut av denne hypertypiske franske komediestilen, hvor rappkjefta, bedrevitende sossete franskmenn fjoller og ler seg i vei, med en kaoshistorie i bunn som glatt kunne kommet fra den øverste klisjéskuffen i Hollywood. Men, etter hvert som man blir litt mer vandt denne formen for humor og rarheter, ja så går det seg faktisk litt bedre til utover i filmen. Franskmenn ER annerledes innen humor enn for eksempel briter og amerikanere, det bare er slik, man er forskjellig fra kultur til kultur.

Morsomt er det derfor også at filmen tar for seg nettopp kulturforskjeller og kulturtrekk. Mye av det som sies og spøkes med kan beskyldes for å både ha rasistiske tendenser, er fordomsfulle og veldig stereotypiske, men samtidig skapes i hvert fall innimellom riktig så skarpe og morsomme enkeltscener, situasjoner og gode poeng. Faktum er vel også at det er vanskelig, fremdeles, i dagens samfunn og uttale seg negativt mot kulturer og folketyper, uten å bli beskyldt for enten det ene eller det andre. Samtidig er det vel nettopp slik vi mange også er, redde for det ukjente og det som er annerledes. Dette skildres på en vittig og tidvis skarp måte i ”Familiekaos”.

Det mest morsomme, og også mest tankevekkende, er at de folkene særlig far Claude er fordomsfulle mot, også er det tilbake på ham og franskmenn. Slik blir ikke karakterene smakløse og onde, bare menneskelige og typiske, noe vi publikum på mange måter også kan kjenne oss godt igjen i.

Det er tidvis vanskelig, kanskje særlig i starten, å rett og slett ta til seg all denne tilsynelatende fordomsfulle og smått rasistiske franske familien. Litt etter litt forstår man da også poenget med slike tydelige karakterer, filmen og manus har nemlig noe klokt å si om denne tematikken. Utover dette skal ikke filmen ha alt for stor ros for verken filmatiske eller settingmessige nytenkninger. Her går det nemlig i svært mye overflatisk og glossy pent overklassemiljø, nei ingen andre utfordringer synes å stå og vente på disse vellykkede og rike menneskene.

Sammenlikningen med for eksempel de amerikanske ”Slekten er verst”-filmene ("Meet the Parents") er slik videre overtydelig, samtidig som disse er langt mindre interessante og vittige enn denne franske lille smartingen av en film som faktisk klarer å få hjernen til å jobbe ganske så godt, også i ettertid, grunnet sitt tema. Hadde man klart å unngå den alt for fisefine innpakningen og flere klassiske kjedelige filmtrekk, kunne dette virkelig blitt en sterk kritisk klassiker av en smartingfilm. Interessant nok så møter man kanskje seg selv i kinodøra på vei ut, for var man ikke også litt fordomsfull mot fransk humor og fransk film generelt, når man satte seg ned for å se denne filmen? Kanskje er den da også laget såpass tydelig ”fransk” med vilje, hvem vet… Point taken?