Den australske enorme ødemarka blir igjen til skremmende jaktmarker når enda flere intetanende turister blir gjenstand som bytte for den galne seriemorderen Mick Taylor.

”Wolf Creek 2” åpner med å minne oss på at 30.000 mennesker årlig rapporteres forsvunnet i Australia, og at 10 prosent av dem aldri blir funnet igjen. Videre hevdes det at historien er basert på virkelig hendelser. Slik fortsetter denne oppfølgeren til ”Wolf Creek” fra 2005 i samme bane som førstefilmen, nemlig med å påstå at noen av disse forsvunnede menneskene trolig blir tatt av galne mennesker, som karakteren Mick Taylor. Greit nok, som utgangspunkt for en relativt enkel skrekkfilm så er dette et klassisk utgangspunkt, dog heller ikke (skremmende nok) så langt i fra sannheten. Hendelsene i denne og førstefilmen er basert på virkelige hendelser må vite, noe som setter en ekstra nerve i hele greiene. En kan alltids hevde at å lage underholdningsfilm om disse grusomme sakene er smakløst, respektløst og så videre, men at det også er vemmelig og effektivt kan aldri betviles.

Backpacker-morderen er tilbake

Saken denne gang handler i stor grad om den riktig så uheldige karen Paul Hammersmith som havner borti psykopaten Mick Taylor. Handlingen baserer seg på en blanding av de virkelige hendelsene utført av to av Australias verste seriemordere i Ivan Milat og Bradley Murdoch. Begge disse sitter i dag fengslet på hver sin kant av landet i Australia. Fellestrekket mellom sakene er at det er utenlandske backpackere som blir ofre for noen riktig så brutale drapsmenn.

Hovedrolleinnehaver Ryan Corr som spiller Paul Hammersmith har vunnet flere nykommer- og filmpriser. Hans skuespill i rollen som Paul er nesten noe så sjeldent som fremragende godt, troverdig og fælt å se på. Det er for det første ikke så ofte at en mannlig karakter settes som hovedoffer, ei heller at skuespill gjør så godt inntrykk som her. Corr synes verken å overspille eller underspille, og sammen med den uheldige og svært utdragende jakten han utsettes for, skapes en karakter man virkelig bryr seg om, noe som heller ikke er en selvsagt ting med ofte overflatiske skrekkfilmer og tilhørende enkle karakterer. Vi investerer også følelser med andre karakter her, mens karakteren Paul vekker et engasjement og tilknytning til oss som skaper et veldig godt driv i historien.

Jeger mot bytte

Det er flere ting som skiller den første og andre filmen om Mick Taylor og hans ofre. En av tingene er at Paul Hammersmith gir Taylor en motstand han ikke hadde forutsett. Han er ikke et offer som bryter sammen og mister all fokus, mot eller styrke, han kjemper for sitt liv. Han er dessuten såpass smart, velutdannet og heldig at katt- og musleken som driver jaktinstinktet til Taylor blir utfordret flere ganger. Uforutsette hendelser og utfall mellom jeger og bytte gir videre derfor en underholdende uforutsigbarhet som gjør filmen både litt annerledes og engasjerende.

Den store stygge morderen i Taylor spilles igjen av den kjente australske skuespilleren John Jarratt. Som karakter er han litt todelt. På den ene siden er hans fysikk og utseende både skremmende godt vemmelig og passende, men på den andre siden blir hans skuespill også veldig lett overdrevet og overspillaktig, med teatralske trekk og kjennetegn. Som creepy drapsmann gir han slik en blandet effekt som den store stygge ulven i hva troverdighet og galskap angår. Heldigvis utlyser han dog mye ekkelt, grovt og ekte rent fysisk, mens det altså er i skuespillet Jarratt leverer en litt haltende sterk filmatisk drapspsykopat. Hans karakter er denne gang også mer gal, oppfinnsom og vittig enn forrige gang, og blir slik enda mindre naturlig, selv som basert på en virkelighetens gal seriemorder.

Vakler i kvalitet, men er også godt særegen

”Wolf Creek 2” skal dog ikke overroses eller heves opp i skyene blant skrekkfilmer, til det er den alt for tradisjonell og enkel. Det er videre lett å dømme denne filmen som bare ’nok en kjedelig’ oppfølger og som for å melke suksessen med ”Wolf Creek”. Likevel skimtes det mang en gang at regissør Greg Mclean, som for øvrig også laget førstefilmen, både har ambisjoner og vilje til å ta historien om Mick Taylor og dette australske grøsserlandskapet videre. At han tidvis slenger på litt VEL mye action og mindre troverdige elementer får så være, filmen blir utvilsomt mer underholdende på grunn av dette uansett.

Karakterene gjør også flere irriterende dumme og filmatiske ting, som å kjøre bil og løpe rett fremover, istedenfor å bremse ned eller ta en kjapp vending, slik at morderen har større sjanse for å bli satt ut. Selve åpningsscenen er nesten provoserende tydelig klisjéskrevet, hvor to karakterer bevisst er skrevet som idioter, bare for slik å skulle frembringe vår publikums ”lyst” til å se Taylor ta knekken på dem. Utspekulert og grovt, men også et typisk enkelt filmgrep dette her. Hvorfor enkelte karakterer aldri klarer å bevæpne seg når de har sjansen synes også som klassiske ”feilgrep”. Disse er nok helt beregnede og kalkulerte filmatiske feilgrep, men de blir dermed ikke alltid like troverdig i forhold til hvordan man vil tro mennesker oppfører seg, selv i slike ekstreme situasjoner. Spenningen blir slik litt vaklende når troverdighet innimellom settes på spill bare for å gjøre karakterer dummere enn de sikkert er/var i virkeligheten.

Noe som gir denne filmen et litt kjærkomment særpreg er flere actionspekkede scener. Vår ”venn” Mick Taylor byr altså denne gang på både flere, større og mer utspekulerte jaktmetoder enn forrige gang. Dermed faller også troverdigheten, mens den filmatiske underholdningen stiger og overdriver tilsvarende. Actionelementer inneholder blant annet bruk av heftige biljakter, eksplosjoner og en blodig kengurustorm (!). Graden av både smakløshet og overdreven underholdning er skrudd opp flere hakk denne gang altså, og samtidig er det bestialske og groteske også til stede i enkelte riktig så visuelle drapsscener.

Det er sjeldent at undertegnede setter pris på humor i slike dørgende tragiske, mørke og fæle filmer, men i ”Wolf Creek 2” synes faktisk den tidvis mørke og dystre humoren å være akkurat godt passe plassert. Bruken av morbid humor, ofte gjenspeilet i Mick Taylor-karakteren, blir mang en gang direkte frekt morsomt blant annet igjennom manus og timing i forhold til situasjonene den serveres til.

En god oppfølger

Som førstefilmen innehar også ”Wolf Creek 2”, naturlig nok, minst like mange storslåtte og pene naturpanoreringer, og locations lagt til den australske ødemarka gir igjen slik inntrykk både på godt og vondt. Begge filmene griper om deg på en sterk måte som ikke alltid er forgitt en slik type morderfilm. Filmen drar jakt og bytte-leken flere hakk videre og tilbyr både overraskende større og underholdende scener som er både brutale og jævlige, samt også morbide og smått morsomme i all sin groteskhet. Som oppfølgerfilm lykkes den både å videreføre mye av førstefilmens kvaliteter og særegenheter, samtidig som den altså tilbyr noe mer, større og heftigere. Det lekes dessuten med våre forventninger til om visse karakterer overlever, samtidig som at hovedofferet i Paul Hammersmith både er sterk, troverdig og innbyr til medrivende empati og sympati.

”Wolf Creek 2” er på ingen måte nyskapende eller en skrekkberetning i toppklasse, men det skinner klart igjennom at regissør Mclean både evner og akter å bringe sin fæle karakter Mick Taylor både videre og enda dypere inn i våre mareritt. En god kombinasjon av klassiske skrekkelementer, en vakker og særegen Australsk locationbruk, samt overraskende heftige vendinger og enkeltscener skaper en godt underholdende film innenfor genren.