En gruppe unge mennesker må stoppe på en øde landevei for å fikse på bilen. På stedet kommer de over et lite museum som eies av en lokal hillbilly. Mannen Mr.Slausen eier området de har havnet på og er også innehaver av et lite voksmuseum. Mens Slausen og mannen i gruppa går for å se nærmere på den havarerte bilen, blir damene i gjengen værende igjen i museet. Eieren har dog advart dem om ikke å gå ut eller luske rundt i området når det er mørkt, noe de selvsagt bryr seg en lang marsj i!

Regissør David Schmoeller, kanskje mest kjent for sin ”Puppetmaster” fra 1989, står bak denne riktig så gufne og stemningsspekkede slasheren fra 1979. ”Tourist Trap” er som skrekkfilm fremdeles interessant i dag, mye grunnet en unik vemmelig stemning som kan minne mye om andre langt mer kjente slashere og filmatisk kjente mordere.

Michael Myers møter Norman Bates

Til å være laget i 1979 er det kanskje ikke så rart at filmen har mange likhetstrekk med større skrekksøsken som ”Halloween”, ”Psycho” og ”Motorsagmassakren”. ”Tourist Trap” kan videre sees på som sterkt inspirert av karakterer som både Michael Myers, Norman Bates og Leatherhead, først og fremst grunnet bruken av masker, voks- og plastdukker av typen realistisk utseende og store utstillingsdukker. Men også i stemninger, atmosfære og vemmelig univers klarer filmen å frembringe klare følelser av at dette er et sted man rett og slett ikke vil være. Slik også den ekle stemningen er i ”Motorsagmassakren”, den innpåslitne forfølgelsen av den maskekledde Myers i ”Halloween” og den mystiske karen i Norman Bates frembringer ugne mistanker i oss seere, ja slik klarer også ”Tourist Trap” få oss til mest å ville legge på sprang bort fra dette stedet!

Selvfølgelig nok er det jo nettopp dette disse dumme folkene ikke gjør. Isteden opprettholder de genrens mindre smarte logikk i heller å utforske advarsler, vandre rundt på forbudt territorium og på veien få seg en real hard lekse for livet. Men jaja, uten dette hadde vi jo ikke blitt underholdt, og slik slashergenren da også utviklet seg på 70- og 80-tallet så var det ofte slik at mindre smarte blondiner gikk i den ene fellen etter den andre.

Litt mer skuffende er det likevel at karakterene i denne historien tidvis virker å være merkelig passive både til sin egen ubehagelige situasjon, eller i sin evne til å ville både stikke i fra stedet og rundt det å forsøke å rømme fra galskapen. Når slike element går på bekostning av all troverdighet, ja da burde kanskje manusforfatter og resten av filmteamet grepet litt mer inn, eller?!

Filmteknisk godt utført

Dette nedlagte voksmuseet er kanskje ikke så forferdelig stort, men det er likevel et utrolig innholdsrikt hus, med dukker, figurer og utstillingsdukker over alt, og sammen med veldig mange mørke rom, kriker og kroker er det umulig å se alt, hva som foregår og kanskje rører på seg. Dette skaper en utrolig uggen og ekkel atmosfære som går igjennom hele filmen! Om man er redd for dukker og hva disse kan finne på etter mørkets frembrudd, ja da vil i hvert fall ”Tourist Trap” være en skikkelig vemmelig filmopplevelse.

Mye av grunnen til at denne filmen også funker den dag i dag er at dukkene og deres bevegelser føles veldig godt utført rent teknisk, uten for eksempel hakkete eller klønete bevegelser som man ser er gjort på en amatørmessig måte. De mange livaktige og ekle dukkeansiktene er i seg selv skremmende, men når de også plutselig begynner å bevege på både øyne, hode eller andre kroppsdeler, ja da kan det gå kaldt nedover ryggen på enhver!

I alle de mørke scenene både innendørs og utendørs er det dessuten vanskelig å se om man ser på en dukke eller et levende menneske, noe filmen også godt utnytter mang en gang. Når morderen også bruker diverse masker av ymse slag så tilfører det en ytterligere ekkel atmosfære i forhold til at vi ikke vet om vi ser et dukkeansikt, en tom maske, eller en maske med et menneskeansikt bak. Der mange synes klover er noe skikkelig herk som et vemmelig skrekkelement, ja der vil nok svært mange også ha problemer med å ikke bli nervøse om det er dukker som er satt inn i ekle sammenhenger slik som dette.

Det skurrer kraftig i realismen, men…

Som en ganske både god og typisk variant av en slasherskrekk har dog ”Tourist Trap” et helt sentralt element i seg som man ikke kommer bort i fra. Filmen innehar nemlig et element av overnaturlighet i bruk av telekinese, at en bestemt karakter besitter evnen i å bevege ting og gjenstander i lufta bare med tankekraften. Hvorfor man har lagt inn denne formen for brudd med realisme anes ikke, men dette er trolig en form for klassisk ’darling’-element regissør Schmoeller ikke har klart å la være å dy seg med å ta med. Dermed har vi også faktisk en dæsj ”Carrie” til stede her, og alle vet jo at dette funka i den filmen, så hvorfor ikke også i ”Tourist Trap”? Heldigvis brukes likevel ikke dette så mye at det verken overskygger eller dreper alt det andre gode i både skrekken og det gufne som skjer.

Det dette elementet dog gjør med filmen er å tilføre denne overnaturligheten i tillegg til alt det klassiske og typiske innen slashergenren, så hvorvidt man setter pris på akkurat dette ved filmen vil nok dele publikum grovt i to skulle en tro. Filmen går uansett slik litt over på noe mer sært, spesielt og nærmest drømmeaktig surrealistisk, kun der det brukes i filmen vel og merke.

Noe annet som kanskje kan sies å være litt sært og merkelig, er bruken av lave stemmer som vi hører her og der. Hvorvidt dette er stemmer inni hodet til morderen, eller om dukkene også kan snakke, fremstår litt utydelig der dette brukes. Sammen med enkelte bevegelser i dukkene kan man tenke seg til at det er morderen som selv ”ser” og ”hører” dette i hodet sitt, samtidig som at vi jo får se også andre oppleve noe av dette, slik at forvirringen tidvis er litt komplett rundt dette.

Disse litt snedige trekkene i ”Tourist Trap” kan på den ene siden være med på å forstyrre den oppbygde realistiske skrekken ved filmen, samtidig tilfører den også en særegenhet som gjør at filmen skiller seg litt ut fra den klassiske ’maskekledd morder’-slasheren. Flere andre elementer, inkludert et sluttbilde som virkelig er til ettertanke, indikerer dessuten at ikke alt nødvendigvis skal kunne enkelt forklares, men kanskje heller være elementer av mareritt- og eller psykoseliknende tilstander for enkelte karakterer. Marerittaktige stemninger blir slik også underbygget og setter tonen for dette forferdelig fæle stedet.

En slasher som funker den dag i dag

En særegen musikk er for øvrig noe som også er med på å frembringe filmens sære stemninger og settinger. Musikken av Pino Donaggio setter et preg på en måte som musikken innen slashere ofte aldri klarer, mer enn klassisk strykergnikking og liknende. Donaggio har også laget musikk til blant andre Brian De Palmas ”Carrie” og ”Dressed to Kill”. Skuespillet av særlig Chuck Connors som Mr.Slausen er virkningsfullt og ekkelt fremstilt, som en typisk karakter man aldri vet om kan stoles på eller ikke.

Rent spenningsmessig er det dog litt varierende i hvor direkte scener klarer å bygge opp og tilfredsstille et kresent skrekkpublikum. Det er nemlig en litt flat spenningskurve til stede her, men, til gjengjeld har vi altså denne gjennomgående marerittaktige fæle stemningen som bare gjør at vi har lyst å skrike ”ta meg bort herfra”! Nettopp denne helt spesielle tonen i ”Tourist Trap”, samt de solide tekniske løsningene i effekter, dukker og annet, gjør at filmen virkelig har tålt tidens tann og funker veldig godt den dag i dag. For dem som vet å sette pris på gode gamle 70- og 80-talls slashere, vil ”Tourist Trap” regnes som en ’må se’-film, rett og slett fordi den har kvaliteter som henger meget høyt innen genren, kvaliteter som jammen meg delvis funker så det griner enda, kanskje særlig i disse visuelt brutale skrekkfilmtidene vi lever i, hvor stemning og ekkel atmosfære nærmest er en luksusvare innen skrekkfilm generelt. Til å være en film som også så tydelig både låner og stjeler fra samtidens mange store skrekkfilmer, klarer den også beundringsverdig å stå på egne effektive bein!