---

Ingress:

En kokk mister jobben og starter opp en mobil restaurant i et forsøk på å gjenvinne kreativiteten og matgleden, samtidig som har prøver å bli en bedre far.

Anmeldelse:

Jon Favreau har tidligere regissert heidundrende effektive ”iron Man” 1 og 2, mens han denne gang forsøker seg mer down to earth med dette ’finne meningen med livet’-historien. Det oser tidvis sterk matlukt fra historien, samt enkelte sjarmerende vittigheter serveres, det skal filmen til å begynne med i hvert fall ha. Som skuespiller er dog ikke Favreau selv på langt nær verken god nok skuespiller eller sjarmerende nok til å bære hovedrollen til denne karakteren som er med i 99% av tiden og bildene.

Det er flere direkte irriterende, typisk amerikanske, elementer her. For det første er det vel nesten bare i Hollywood-filmer at småfeite, uflidde mannfolk får seg såpass mange perfekte damer som det Carl gjør, inkludert bransjens best betalte i år i Sofia Vergara som overtydelig er blitt fått med fordi hun ser ut som hun gjør, noe som forsåvidt også er fornærmende betegnende for kvinneroller per 2014. Ei heller oppfattes karakteren Carl særlig smart eller fornuftig som far. Hvor lenge skal straighte mannfolk fremstilles så uansvarlige og slaskete på film før Hollywood akter å følge litt mer med i tiden? Carl serverer sønnen fettdyppede, ostesprengte og akrylamidoverstekte matvarer i ett sett, som om han VIL sønnen skal få kreft og liknende før han fyller 15 år, men… er han ikke kokk da?! Burde han ikke være et forbilde, også innen sunn og skikkelig mat, ikke enda et eksempel på trash-food?! Han glemmer dessuten stadig klokka, hente/plukke opp sønnen, svikter som far, og så videre. Slik stereotypisk overflatisk ble kvinner fremstilt på film for 50 år siden, så hvorfor skjer dette enda med mannfolk?!

Filmen skal dog likevel ha litt kred for å blande inn flere elementer i historien her, fra kritikk av dagens sosiale medier, sleivspark til matkritikere (aner vi også et hint til filmkritikere her?), samt flere fine toner innen far-sønn-tematikk. Oppi alt dette er da også en grunnleggende fin og kjernesunn moral, samt en ufarlig historie med mye klassisk godhet og nestekjærlighet, blant annet mellom ekskjærester og kolleger. Det er tydelig at Favreau har villet lage en voksen film for dem over 40 år, og greit nok det. Faren med alt dette er videre at følelser av likegyldighet, flathet og utdragende kjedsomhet kommer krypende, spesielt siden filmen er så til de grader utdratt i tid, enkeltscener og uendelig masse prating om hverdagsligheter. Det går altså lenge mellom høydepunktene, som om man har lagt inn klare duppe-av-scener for publikum, eventuelt at manusforfatter og regissør har kviet seg alt for mye for å ta i bruk klippesaksa. Kill your darlings, liksom!

Skuespiller Emjay Anthony som sønnen til Carl er sjarmerende og veldig avslappende troverdig spilt. Han føles dog alt for velskrevet passende, som for at pappa Carl sitt skinn og bedrag skal reddes fra en litt for godgutt-konstruert sønn. Korte og mindre interessante opptredener fra store navn som Dustin Hoffman, Robert Downey Jr. og Scarlett Johansson tilfører absolutt ingenting i sine karakterer, noe som er frustrerende all den tid disse jo burde skinne stort om man først fikk dem med i filmen!

”Chef” er som dere kanskje skjønner aldri så lite frustrerende, av flere grunner. Det ER mye godt, sjarmerende og fint her, men den evinnelige utdragende jabbingen, bondingen mellom far og sønn, flere plagsomme elementer, samt at filmen er alt for lang, skaper en litt merkelig film som prøver å være noe mer, dypere og rørende enn hva den noen gang klarer. Det rare er at man faktisk virkelig tror at Jon Favreau har gitt alt han har, både som skuespiller og inderlig regissør her, det tviler man ikke på. Men, dette er jo ikke godt nok når resultatet blir så frustrerende. I filmen skjeller Carl interessant nok ut en matkritiker fordi han slakter maten hans, mens han selv har slitt seg i hjel for å lage den. Dette får stå som den ironiske scenen og et bilde på at også hans arbeid med denne filmen bør få gjennomgå litt, av en filmkritiker.