Karsten og Petra gleder seg noe voldsomt til jul og teller sammen med kosedyrene sine utålmodig ned til julaften. Petra er ekstra spent fordi hunden Bassa skal ha valper og fordi julenissen kanskje kommer inn til henne i år, ikke bare legger gavene på døra slik han pleier. Men, når morfar forteller at han skal feire julaften på hytta til Esther, må de to legge en plan for å få ham til å ombestemme seg.

Dermed går Karsten og Petra i gang med å lage en jul som har den aller beste julestemningen, noe som inkluderer alt ifra laging av juletrepynt, julebagst og åpne kalenderen. Det mangler dog noe som virkelig skaper julestemning, nemlig snø! Slik setter Arne Lindtner Næss sin tredjefilm fingeren på mye av hva som virkelig skaper julestemning og ikke minst hva som typisk opptar både små og store inn mot høytiden. Klassiske barnebekymringer burde altså slik engasjere og bergta det yngste publikummet, og det levner liten tvil om at også denne tredje filmen i rekken setter en god finger på mye spennende og typisk for barn og unge.

Filmen viderefører slik mye av den samme fine, trygge tonen som de to forrige filmene, samtidig som at denne siste filmen føles kanskje mest helstøpt og konsentrert, sikkert grunnet juletemaet som er veldig lett å kjenner seg igjen i for oss fleste. Desto mer ”safe” og forutsigbart blir det derfor også, på godt og vondt. Heldigvis er fremdeles den herlige animasjonen og de levende kosedyrene i frøken Kanin og Løveungen med, noe som tilfører den sjarmerende og underholdende særegenheten til disse fortellingene, samtidig som det bryter opp i alt dette forutsigbare i både historien og i de øvrige filmatiske grepene.

At en barnefilmserie av dette kaliberet er både safe og forutsigbar er kanskje ikke den tyngste innvendingen mot tross alt stødige filmer i denne serien. Men, når Karsten og Petra selv etterstreber såpass mye materialistisk luksus for hva som er typisk for vår rike overflodsjul her til lands, ja da mister liksom filmens budskap om nesteskjærlighet og medmenneskelighet bittelitt sin kraft, tross alt.

Skuespillerne i Nora Amundsen og Elias Søvold-Simonsen er heldigvis fremdeles to små sjarmtroll som gjør seg utrolig bra i disse to karakterene og virker verken å ha blitt lei eller forandret i sine opptredener foran kamera. Sjarmen og stemningene er altså fremdeles sterkt tilstede også denne gang, mens man også får en upåklagelig god julestemning i løpet av filmen, noe som jo passer ypperlig i ukene fremover. Også her rimelig kalkulert altså.