Rosie og Alex har vært bestevenner siden barnehagen men brytes opp da Alex flytter fra Dublin til USA for å studere. Planen var imidlertid at de to skulle reise dit sammen for å studere, men skjebnen vil det annerledes. Rosie blir nemlig gravid med skolens kjekkas og planen faller i vask og erstattes med bleieskift og en graviditet som hun velger å holde skjult for Alex og lar ham reise i forveien.

De etterfølgende tolv årene inneholder mang en opplevelse, forhold, oppturer og nedturer, og Rosie og Alex synes aldri å klare å få tid til hverandre. Kanskje ikke så rart kan man hevde, all den tid dette rotete og kleine manuset bevisst aldri legger opp til dette heller! Men men, ”Love, Rosie” legger da heller aldri skjul på at den vil være noe annet enn tilfredsstillende og erketypisk amerikansk love-feelgood for sin kalkulerte målgruppe.

Filmen går slik tett i fotsporene til mer eller mindre klassikere som ”Bridget Jones” og ”Love Actually”, eller… egentlig samtlige Hugh Grant-filmer når jeg tenker meg om. Ikke noe galt i dette for så vidt, og filmen byr da absolutt på mye godtgull særlig innen sjarm og skuespill. Der frustrerte frøken Jones kunne irritere hjernebarken av i hvert fall en del tilskuere, ja der funker hovedrolleinnehaverne i Lily Collins og Sam Claflin godt og sjarmerende. Colins, som er kjent fra ”Mirror Mirror” og ”The Mortal Instrument”, har en utrolig passende billedlig tilstedeværelse hvor skuespillet verken er lavmælt eller overdrevet, bare pur naturlig og likandes. Claflin på sin side (”The Hunger Games”) er en like behagelig person som ikke føles for klien eller overdrevet kjekkas, altså igjen mer naturlig og bra.

Kjemien og radarparet i fokus er altså noen å like, så ikke dårlig bare det. Da blir det mer irriterende med flere rarieteter i historieforløpet og i karakterene som skurrer kraftig. Hvorfor, hvordan og i huleste navn på hvilke måter klarer egentlig Rosie for eksempel å skjule sin graviditet? Dette er nærmest elegant hoppet over, som bare for å få historien til å gå opp. Lily Collins alder er dessuten ekstremt dratt ut, fra 18 år til 30 åring, mens hun i realiteten er 25.

Filmen er for øvrig akkurat så forutsigbar som man tror, helt fra starten av, så ingen vits i å holde dette tilbake. En frisk bruk av overtydelig kommenterende popmusikk tilfører nok et kjent element, uten å imponere nevneverdig. Flere av sangene er forresten ALT for gamle til å skulle illusterer tiden karakterene lever i, så hva man har tenkt her vites ikke.

”Love, Rosie” reddes, ironisk nok, av forutsigbarheten i genregrepene, noe som egentlig burde være litt skamfullt, mer enn bra. Sjarmen i hovedrollene støtter mest opp under dette og viser at uten disse hadde hele filmen nærmest kollapset i klisjéfella fra første scene. Filmen kjenner altså sitt publikum, og publikum finner nok også denne gang lett frem til riktig kinosal. Greit nok.