I dette portrettet overværer vi artisten Nick Cave en dag i hans liv. Innspillingen er gjort i tiden under hans og The Bad Seeds innspilling av fjorårets album ”Push the Sky Away”. Vi følger ham hjemme, hos venner, i bilen hvor kjente artister dukker opp, samt på et lokalt arkiv i byen Brighton i England.

”20.000 Days on Earth” er antall dager Nick har levd her på jorda, i følge ham, og slik starter portrettet av en artist som er kjent for både å være selvmytologiserende og dyktig innen musikk, film og det teatralske. Det er en befriende rolig, veltalende og sympatisk kar vi først og fremst er vitne til her, mens flere innklipp av konserter viser den kanskje mer kjente siden av artisten Cave.

Rent filmatisk er denne filmen veldig interessant, med sin elegante, velfungerende og helhetlige stil- og formblanding. Her brukes nemlig både klassiske dokumentariske trekk, dialoger mellom ham og andre personer, tilbakeblikk igjennom bilder og video, montasjer med særegen lyd- og musikkbruk, samt stemmen til Cave selv som kommenterer og reflekterer over mye av livets mysterier og meninger.

Portrettet er altså som en montasje om og fra hans liv, krydret med flere interessante filmatiske grep, også fra fiksjonens verden. Den kan slik videre fungere som et slags testamente for hans liv og karriere, samtidig som eventuelle nyere folk også får et helt unikt innblikk og kunnskaper om Cave og hans virke. Denne herlige blandingen skaper et musikalsk portrett som både fascinerer og interesserer. Nick Cave har alltid vært en mørk og mystisk skikkelse, men selv om han åpner seg og forteller både kjent og ukjent fra sin barndom, liv og artisttilværelse, oppleves han ikke verken mindre mystisk eller fascinerende etterpå av den grunn, snarer tvert i mot. Det er enkelt å si at dette er en film for fansen, selvsagt, men det er like enkelt å anbefale denne for dem som skulle ville få en litt annerledes film- og artistopplevelse.