Københavns gamle Rikshospital, også kalt ’Riget’, er det mest avanserte og teknisk utviklede senter i Danmark, en skinnende bastion for medisinsk forskning. Men under grunnen og bakken ligger både en sår, dyster og skremmende historie, noe som etter hvert begynner og vise seg i de trøtte og slitne murbygningene. En lang rekke merkelige hendelser på dette sykehuset starter opp og brer om seg som en bølge som skyller over stedet. Rikshospitalet er gjenstand for alt fra forskning som går galt, pasienter som må igjennom det utroligste, leger og spesialister som kjører sitt eget løp, og ikke minst er bygget hjemsøkt av et lite men svært så plaget spøkelse i den lille jenten Mary.

Lars von Triers ”Riget” fra 1994 er blitt 20 år gammel, men holder seg bemerkelsesverdig stødig også i dag. Mye takket være noe tidløst i seriens tematikk, karakterer og uttrykk, gjør dette at den ikke er mindre fengslende i dag, snarere tvert i mot.

Filmatisk er det imidlertid et litt eldre, svært kornete og gulaktige bilder som kjennetegner denne serien. Med en form for genreblanding hvor både såpeopera, doku-såpe, komedie og skrekkelementer er involvert, må Triers ”Riget” sies å være både nyskapende og svært underholdende. Bruken av like særegen musikk og lydbruk bringer tankene til også en annen historisk elementær tv-serie, nemlig ”Twin Peaks” og Angelo Badalamentis fargende lyd og musikk.

Et meget rikt rollegalleri

Det er mye grunnet et veldig innholdsrikt, fargerikt og sprekt karaktergalleri at enne fire episoders serien funker som bare det. Handlingsmessig følger vi alt i fra leger og sykepleiere, til innlagte pasienter, det vil si, mer eller mindre innlagte. To av hovedkarakterene er nemlig ikke på Rikshospitalet helt av vanlige grunner. Sigrid Drusse er en eldre miss Marple-liknende dame, hvor sønn jobber som vaktmester på sykehuset, og som stadig vekk rett og slett vil bli lagt inn, dette fordi hun får spirituelle signaler fra veggene i det gamle sykehuset. Hun hører barnegråt i heissjakten og kommer mer og mer i kontakt med spøkelset. Vaktpersonalet blir dessuten jevnlig vitne til en spøkelsessykebil som kjører opp til inngangen, for så bare å forsvinne igjen. Barnegråten viser seg etter hvert å komme fra en liten jente, og det er hennes bakgrunnshistorie, samt å forsøke å befri henne fra lidelsene, at Drusse ønsker å oppnå. For å kunne vandre rundt i korridorene må hun altså være innlagt, noe som gjør at hun må fake en eller annen kroppsskade i ny og ne.

Hennes rake motsetning ligger i den svært så dominerende, gretne og bitre overlegen Stig Helmer, en svensk kar som er blitt forflyttet fra sykehuset i Lund i Sverige, til Danmark, visstnok grunnet flere uheldige hendelser vedrørende sin legepraksis. Men Helmer simpelthen hater dansker og ser på dem som idioter og tullinger som gjør alt annerledes enn hjemme i hans kjære moderland Sverige. Hver gang han ser fru Drusse holder det på å klikke for ham, hun representerer nemlig så mye vondt for ham at han stadig må forsøke å få henne utskrevet.

Mellom Drusse og Helmer får vi servert et rikt spekter av folk som vi rekordkjapt og effektivt lærer å kjenne akkurat nok til at vi bryr oss om dem, ja dette gjelder rett og slett nærmest alle sammen. "Riget" er et utrolig effektivt drama som sådan, og viser både manuset, skuespillerne og Trier selv sin dyktige evne til å skape særegenheter og noe som suger publikum umiddelbart inn i serien.

Sykehussjefen i Einar Moesgaard er voldsomt ivrig på sitt helsemessige prosjekt ’Operasjon morgenluft’, sykepleier Jørgen Krogshøj har et skjult hjem i kjelleren på sykehuset, Rigmor Mortensen er kjæresten til Stig Helmer, mens alle Bondo er autopsiteknikker. Dette er bare noen av de fargerike karakterene som flere blir spilt av i dag kjente skuespillere som Ernst-Hugo Järegåd (Helmer), Søren Pilmark (Krogshøj), Ghita Nørby (Mortensen) og opprinnelig norske Baard Owe (Bondo) som vi her hjemme senere har sett blant annet i rollen som Odd Horten i Bent Hamers ”O’Horten”.

En fantastisk kombinasjon av humor og alvor

Om man skal trekke frem et par av rolleprestasjonene i ”Riget”, ja så kommer man ikke utenom selve hovedrollen i Stig Helmer. Ernst-Hugo Järegård er rett og slett ubetalelig som den bryske, sinte surprompen av en svenske! Bare ved å se hans blikk, ansiktsdynamikk og replikkavleveringer, forstår man umiddelbart hvor man har ham, samtidig som at han også får ypperlig hjelp av et vittig og klokt skrevet manus som underbygger og løfter hans skuespill og fremtoning ytterligere. Helmer er noe så egentlig sjeldent som en svært elskelig grinebiter, en karakter man ikke kan se for seg serien uten!

Også Sigrid Drusse er fascinerende med sin langt mer naturlige skuespillerstil, mens hun også på en måte representerer pasientene, og oss vanlige folk, mens hun er på sykehuset. Blant resten av karakterene er det et så bredt spekter av sympatiske, søte, sjarmerende, vittige, ekle, skremmende og varierte mennesker at man uansett vil kunne knytte seg til mange av dem, noe som absolutt ikke er en selvfølge i enhver tv-serie.

På spenningssiden ser vi altså blant annet at tematikk rundt det spirituelle, med gjenferd, gammel historie, samt etter hvert stadig mer surrealistiske elementer bakes inn i det hele. Mot slutten av denne første sesongen legges det grunnlag for en videre historie om folkene på Rikshospitalet, og sesong to utforsker dette videre. En slik glidende overgang mellom sesongene er en genial måte til å få oss med videre på, og hele serien er egentlig en ’bare må se én episode til’-serie, noe som er et klassisk kvalitetstrekk på en serie som klarer å suge en inn i seg og hvor man rett og slett ikke merker at tiden går, før episoden er ferdig. Grunnet svært mye uforutsigbar handling, skaper dette nemlig episoder hvor man ikke vet hvor man er, om det er 14 eller 1 minutt igjen. Mer klassiske serier har en tydelig episodeslutt, gjerne med stigende spenning og stort klimaks, noe som ikke nødvendigvis er en selvfølge i en serie som ”Riget” like tydelig.

En klassiker av en unik og oppslukende tv-serie

Man kan si mye rart om filmskaperen Lars von Trier. Etter å ha servert oss særegenheter som filmene ”Europa” og ”Breaking the Waves”, kom han altså med denne tv-serien som gjorde ham mer kommersielt kjent, og garantert også mer likt hos mannen i gata. At han i ettertid nok har servert verden med minst like sære, alternative og spesielle filmprosjekter gjør ikke akkurat ”Riget” mindre stående som noe unikt og uforglemmelig. Mens hans nyere filmer som ”Dancer in the Dark”, ”Antichrist” og ”Nymphomaniac” virkelig er for de mer spesielt interesserte, står fremdeles ”Riget” igjen som den mest håndgripelige og lettspiste av hans verker, selv om også sistnevnte altså innehar flere sære trekk og sider. Det er likevel karakterene vi så lett tar til oss, blir glade og engasjerte i, at vi investerer vår elsk til en serie som dette, en serie som aldri prøver å snakke for høyt over hodet på sine seere, og slik kanskje får en langt bredere respekt og enighet i folk om at er noe solide saker.

For oss som både elsker og hater denne Lars von Trier, grunnet sin annerledeshet, så er det altså langt enklere å like ham nettopp grunnet verker som ”Riget”. Kanskje får vi igjen se ham vende tilbake til noe liknende spiselige greier i fremtiden. Trier er visstnok i disse dager faktisk i ferd med å starte på en ny tv-serie, titulert ”The House that Jack Built”. Hvorvidt dette blir i nærheten av ”Riget” er kanskje å tro for mye på julenissen, men kanskje klarer han igjen å skape serie- og karaktermagi på noe av samme måten? Sesong nummer to av ”Riget” kom tre år senere, i 1997, og fortsetter altså nokså umiddelbart der hvor handlingen i eneren sluttet. Også denne sesongen anbefales på det sterkeste, ikke minst for å få en helhetlig forståelse for historien og karakterene på sykehuset.

Man skal ikke glemme å rose medregissør til Trier i Morten Arnfred, en kar som i senere tid også har skrevet og regissert kjente serier som ”Anna Phil”, ”Lykkevej” og ”Hotellet”.

I 2004 kom den amerikanske remaken av ”Riget”, titulert ”Kingdom Hospital”, hvor selveste Stephen King var med på manussiden, samt Trier selv. Denne amerikanske versjonen kommer dog aldri i nærheten av Triers utrolig særegenheter, uansett hvordan man skulle like ”Kingdom Hospital” som selvstendig serie. Om man så ser etter en unik tv-serieopplevelse ulikt noe annet man har sett, ja så burde danske ”Riget” være elementært pensum. Enkelt og greit.