Katniss Everdeen befinner seg nå i District 13 etter at hun sist ga de årlige brutale Dødslekene sitt endelige dødsstøt. Under opprørernes president, Alma Coin, blir Katniss igjen valgt som deres ansikt utad, den sterke og solide lederen folket trenger i en bekmørk og hard tid. Med sin nyvunne makt og innflytelse må hun slåss for å redde både Peeta og en nasjon som er i ferd med å samle seg i beundring over hennes mot. Men, mot seg har hun en tyrann i president Snow som ikke skyr noen midler for å slå tilbake mot opprørere.

Sistedelen av bokserien om det splittede landet Panem er altså delt inn i to filmer, noe som av erfaring fra visse andre filmserier kan bety både det ene og det andre. Da ”Hunger Games”-serien nå en gang er såpass interessant, både rent tematisk, karaktermessig og som ren audiovisuell underholdning, er det kanskje ikke så dumt nettopp å ta seg litt mer tid, mer enn for liten og forhastet tid.

Borte er denne gang nærmest alt av den visuelle, fargerike ytre staffasjen fra glanstidene i Capitol og under Dødslekene, igjen står det ene distriktet etter det andre sønderknust, bombet og ødelagt av tyranndiktator Snow, solid og alltid klassisk autoritært fremstilt av Donald Sutherland. Vår heltinne i Katniss er mer såret og rystet enn noen gang, og Jennifer Lawrence som primus motor får enda mer å spille på i denne filmen, noe som ikke akkurat er noe å forakte all den tid Lawrence er en så knakende god skuespiller. I andre roller ser vi også gamle kjent fjes, som avdøde Philip Seymour Hoffman, og det nye tilskuddet i Julianne Moore som president Alma Coin.

Denne førstedelen av finalekapittelet tar seg rett og slett tid til å skildre både Katniss og andre karakterers følelsesliv, deres indre kamp og kompleksiteten disse sliter med i en verden som nærmest fremstår som en borgerkrig og det nærmeste man kommer en krigsfilm i noe som tross alt egentlig er en sci-fi actionfranchise. Hvorvidt publikum altså vil sette pris på denne utdragningen innen menneskedramaet gjenstår å se, men faktum er at det er sjeldent å se amerikanske storfilmer av dette formatet gå såpass inn i sine karakterer som dette, kanskje med unntak av forrige storserie i ”Harry Potter”, som også tok seg tid til å bygge opp mørke stemninger og Potters personutvikling.

Og kanskje nettopp derfor er også dette kapittelet både beundringsverdig lavmælt og actionfattig, en film som tar seg tid til å dyrke sine karakterer på en måte andre filmer og serier aldri verken gidder eller vil bruke tid og penger på. Ikke så rart da at man blir umåtelig glad og knyttet til Katniss og Co, og at stemningen mot neste års finale stiger så hjertet pumper hardt mot slutten. ”Mockingjay-part 2” kommer utvilsomt til å bli noe annet enn dette, også en god grunn til å gjøre førstedelen annerledes, hvis ikke hadde de jo blitt latterlig ”like” filmer, eventuelt hadde kun én sistefilm blitt irriterende lang og overspekket med alt for mye som sikkert også hadde blitt opplevd som rotete.

Ting oppleves når sant skal sies tidvis som ørlite repeterende og ikke alltid så effektivt fortalt, blant annet i stadig tilbakevendende problemstillinger og settinger som likner mye på hverandre. Slik blir det i lengden på grensen til småkjedelig og for lite variert, men heller aldri såpass at man sitter og roper innvendig på action eller fremdrift, men dog nesten.

Enkelt sagt så vil tilhengere av dramatonen og karakterutviklingen i ”Hunger Games”-franchisen få mer enn nok å sikle på her, både av dialoger, vonde, følelsesmessige og vanskelige situasjoner for enkeltpersoner. De som liker actionsiden best vil selvsagt dermed savne dette mye i ”Mockingjay – part 1”. Er det noe som gjør at denne filmserien har det lille (eventuelt store) ekstra som Hollywood-produkt, må det jo nettopp sies at denne voksne, alvorlige og bedre karakterbaserte siden ved filmene hever den over det meste annet av denne filmstørrelsen. Slik sett er ”Mockingjay – part 1” beundringverdig voksen, deilig mørk og dyster, en film som tar seg tid til materialet og ikke haster seg igjennom ting, bare for å komme til finalen. Det er derfor bare til å glede seg til siste del, dessverre først på kino om et helt år til.