Aydin er en velstående hotelleier som koser seg med å skrive moraliserende avisspalter mens leieboerne i landsbyen herses med av pengeinnkreverne hans. Hjemme har Aydin ofte de beste hensikter, men ser samtidig ikke hvordan arrogante innblandinger sårer en forbitret kone og en nedbrutt søster. Da vinteren isolerer det lille samfunnet, ja da vokser også konfliktene.

Årets Gullpalmevinner fra Cannes i mai er dette tyrkiske snakkesalige dramaet om Aydin og hans hverdag oppe i de kalde tyrkiske fjellene, områder som er både slående vakre, eksotiske og dramatiske, samtidig som stedene her danner bakgrunn og location for flere fascinerende utescener. Det er imidlertid innendørs det meste foregår, i en film som varer i hele tre timer og et kvarter.

Og ”Vintersøvn” er da heller ikke verdens enkleste film å ta til seg for oss seere. Den lange spilletiden er nå en ting, men her er heller ingenting action eller høyt tempo, derimot uendelig masse dialog av alt i fra trivielle hverdagsligheter, problemer og diskusjoner. Om man derfor ikke har god tålmodighet så bør man stålsette seg! Her er heller ikke noen overforenklede typete klisjékarakterer, nei heller mer nyanserte og mangesidige personer som ikke kan kalles svart/hvitt, men heller rett og slett ’menneskelige’. Bare dette skiller filmen fra mer klassisk kommersiell film hvor genretyper oftest står frem som de hule, tomme og latterlig enkle karakterene de ofte er skrevet som.

På den sterke siden er det imponerende skuespill her, med nedtonet, naturlig og fullstendig troverdig spilte karakterer. Filmingen og bildene har nydelig varme innendørs der de skal, kalde og gråe utendørs. Et imponerende skrevet manus trollbinder mang en gang, og filmen har en helt unik evne til å suge deg inn i all denne enkle handlingen og dens langt i fra klassisk narrative fremgang. Det vil si, man vet aldri hva som skal skje videre her, og kanskje nettopp derfor blir man også sittende og observere Aydin og hans liv og hverdag med såpass god tålmodighet og iver. På veien gjør man seg også som seer opp mang en tanke rundt livet, ens egen personlighet, hvordan man behandler medmennesker, og så videre. For mange blir dette som gull og balsam for sjela av en film, for andre noe helt fullstendig uutholdelig langtrukket snakke-sovne-overintellektuelt vås.

Og så, mens man sitter og enten storkoser seg, eventuelt lider seg igjennom filmens mektige 196 minutter, ja, da slår det en etter hvert hvor meningsløst det kanskje også er å sitte i en kinosal så lenge, mens karakterene på filmen jabber i vei om meningen med livet, å bruke tiden og livet på noe fornuftig, og liknende. Litt ironisk er det da derfor at denne utpregede pratefilmen er både såpass lang, samt har den tematikken og handlingen den har. Enten man velger å se på ”Vintersøvn” som et genialt skrevet, regissert og spilt drama, noe den da også er, og/eller man blir provosert av å ha brukt så lang tid sammen med Aydin og hans problemer, ja så er definitivt denne filmen noe for seg selv med alle sine enormt sterke kvaliteter i så mange ledd. På den annen side, ikke en film for alle og enhver dog.