Venneparet Nick, Kurt og Dale bestemmer seg for å starte et eget firma for slik kanskje å kunne få avgjøre sin egen skjebne, ikke bestemmes over av andre sjefer. Investoren som i utgangspunktet skulle hjelpe dem, snur imidlertid på flisa og svindler dem likeså godt for alt. I desperat og frustrert hevn, bestemmer trekløveret seg for å kidnappe investorens sønn og slik vinne tilbake sine forretningsmuligheter.

Akkurat som tilfellet var med høstens ”Dum og dummere 2”, konstrueres en latterlig enkel historie også her, bare at denne gang er alle karakterer kjekke, pene og sexy. Hjernen deres er derimot såpass dum at også humoren blir tilsvarende fornærmende enkel og flat.

Spesielt er Kurt og Dale så overdrevet dumt fremstilt at mye i deres overtydelige skrevne manus faller pladask og forblir alt annet enn tiltenkt morsomt. Men, heldigvis med slike manus, som er stappede med påtenkte one-liners og ”vittigheter”, treffer også en god del positivt og oppriktig morsomt. Spesielt er det når filmen bestemmer seg for å være virkelig vulgær, ja da føles humoren faktisk hakket mer voksen, sær og berørende morsom.

Våre mindre smarte venner er også hakket mer sjarmerende enn de andre dumme og dummere. Klare likheter med ”The Hangover”-gjengen har de også, spesielt i denne andre filmen, og handlingen er som nevnt såpass tiltenkt enkel at den heller ikke føles berettiget å maltraktere eller skjelle mer ut. Variasjonen i særlig humoren har absolutt alt å gjøre med hvordan man oppfatter og koser seg under en slik film, eller om man aller mest heller vil rømme rommet. Direkte SÅ horribel er absolutt ikke dette greiene, for det er som sagt alt for mye skrevet inn her til at man ikke i hvert fall ler av noe.

I lengden blir alt maset til Kurt, Dale og Nick forferdelig slitsomt, spesielt siden det ikke er rare pustepausene imellom all sytingen og skrikingen. ”Horrible Bosses 2” er som de fleste sikkert skjønner altså en meget enkel film, med en irriterende skrikende tydelig enkel humor. Som film kan den aldri nå høyt, dette fordi den ikke har noe særegen interessant skrevet historie og/eller karakterer, men heller hviler 100% på nettopp humoren, noe vi jo vet er totalt subjektivt avgjørende for hvordan man oppfatter denne typen genrefilm. Utover dette er imidlertid karakterene såpass positivt vinklet og har så mange likandes vanlige menneskelige trekk, at man faktisk også blir litt glad i dem, ja tro det eller ei. Dette redder noe av filmen, men bare noe…