Historien om bryteren Mark Schultz, en olympier som indirekte forårsaket sin brors død da han ble tatt inn under vingene til den mentalt ustabile sponsoren John Du Pont, er grunnlag for dette dramaet.

Tradisjonen tro kommer mange av Oscar-filmene seilende til norske kinoer først nå, flere måneder etter at de hadde amerikansk premiere. Noe av grunnen til dette er at filmene ofte ikke er de aller største publikumsmagnetene, altså ingen blockbustere akkurat. I tilfellet med ”Foxcatcher” ser vi et tydelig eksempel på dette, men filmen blir jo ikke noe mindre interessant av den grunn selvsagt, snarere befriende nok tvert imot.

Regissør Bennett Miller sikter seg også i år inn på Oscar-statuettene kan det virke som, i positiv forstand. Hans ”Moneyball” fra 2011 og ”Capote” (2005) gjorde seg nemlig begge kraftig bemerket disse respektive årene. Hans filmatisering av denne virkelige historien er alt annet enn storslått og brautende, nei mer et lavmælt og forholdsvis stillegående menneskedrama. Store forstyrrende elementer og ugne stemninger er det dog nok av, ulmende under denne overflaten som spilles meget godt av navn som Steve Carell og Channing Tatum. Begge er vel strengt tatt ikke kjent for alle sine seriøse og finspilte roller, men her gjør Carell en fortreffelig vemmelig, ekkel og ustabilt bra karakter i rollen som den sleske Du Pont, og det med et sminka utseende og fremtoning som minner skummelt mye om Montgomery Burns fra ”The Simpsons”! Tatum er imponerende til stede og troverdig som bryter og smått stakkarslig guttemann, som den litt underkuede og sårbare lillebroren, godt ivaretatt av storebroren David, også han godt spilt at Mark Ruffalo.

På sitt aller beste er det fantastisk ubehagelig både å observere, ta til seg og overvære hvor vemmelige, egoistiske, utspekulerte og stakkarslige vi mennesker kan være, mot hverandre. Denne historien er et ypperlig eksempel på dette, og sakens kjente sannhet gjør ikke ting noe bedre akkurat. Den svært nedtonende filmatiske stilen til Miller gjør han kanskje ikke til verdens mest spennende regissør, verken narrativt eller billedlig, men denne historien passer ypperlig til å bli formidlet akkurat slik som dette, det løfter dessuten historien som realistisk, ekte og skremmende jordnær.

”Foxcatcher” er et utpreget lavmælt menneskedrama altså, slik som alltid dukker opp, selv i USA. Den oser også amerikansk i stil og i klassiske karakterer hvor ’ressurssterk mann utnytter svakere naiv person’-tematikk. Det er videre små thrillerelementer liggende og dirre under overflaten, særlig for oss som ikke kjenner til historiens gang og utfall. Dermed er det ikke fritt for at det blir litt småcreepy på den store farmen til den styrtrike herr Pont etter hvert.

Utover disse enormt sterke sidene ved ”Foxcatcher”, som altså dekker både regi, filmatisk penhet, manus og skuespill, blir filmen aldri kjempeinteressant eller medrivende, kanskje ikke før helt til slutt. Til det er den litt for lavmælt og stillegående i dørene, mens tematikken rundt brytemiljøet blir mer for spesielt interesserte. Filmen er kjempe-Oscarmateriale selvsagt, og ikke overraskende vil forhåpentlig Carell og Tatums innsats bli lagt merke til, det fortjener de virkelig! En tragisk historie dette her altså.