Bjørnen Paddington har vokst opp langt inni den dype jungelen i Peru hvor hans tante har oppdratt ham til å bli en verdensvant liten bjørn som vil reise og utforske verden. Etter at et jordskjelv ødelegger hjemmet deres, velger tanten å frakte Paddington helt til London for å forsøke å gi ham et bedre og nytt liv. Her møter han på en rar familie som tar ham til seg, men som innbyr til litt av noen voldsomme hendelser og opplevelser for dem alle.

”Paddington” er basert på de velkjente barnebøkene hvor altså denne bjørnen ender opp i London, bærende på sin velkjente røde hatt og blåe duffelcoat, nærmest som en slags bjørneaktig variant av Mr.Bean og vår norske Elling, i storbyen.

Det første som slår en under den første delen av denne familiefilmen er hvor utrolig pen filmen er. Bjørnefamilien i starten er rett og slett nydelig sjarmerende utført og en fryd for øynene. Når Paddington ankommer London blir effektene og den animerte bjørnen naturligvis hakket mer ”falsk” og tilpasset det harde bymiljøet, både i bygninger, farger og etterhåndsarbeid. Likevel er det et meget godt arbeid lagt ned i å gjøre bjørnen til en fryd for øyet, også her.

Egentlig er det en litt småsjarmerende krysning av en film dette, litt som god gammeldags familieunderholdning møter nytekniske filmløsninger, i en historie som er ganske så søt og sjarmerende, dog overtydelig naiv og utrolig urealistisk. Nå snakker jeg ikke bare om at vi ser en snakkende bjørn i byen og slik, men også at mange overser ham når han sprader hjelpeløs i gatene, som om dette var hverdags i London. Hva er det for noe liksom?! Ellers er det svært mye klassisk kommers familiefilm her. Karakterene er utrolig enkle, klisjémessig og tradisjonelt fremstilt. Med store og gode navn som Sally Hawkins, Colin Firth, Jim Broadbent og Nicole Kidman på rollelista, er det klart at det er en fornøyelse å se dette for oss voksne også. Det som er veldig dumt er at den norske dubba versjonen er veldig svakt gjort, uten de store karakteristiske stemmene som man jo vet at disse Hollywood-navnene har. Veldig dumt dette, så velg gjerne originalversjonen, dem som vil.

”Paddington” er rett og slett en ganske så godt filmteknisk frisk og fargerik gjennomført familiefilm det er veldig vanskelig ikke å like, eller å bli nevneverdig sur på. Dette er til tross for filmens mange overdrevne trekk og utroligheter, noe som jo bare er med på å heve underholdningspreget for barna uansett. En både velfungerende og treffende humorbruk trekker også godt opp, for det er det ikke alltid man klarer få til å funke i slike filmer.