Den amerikanske Navy Seal-soldaten Chris Kyle hadde i løpet av sin militære karriere ansvaret for mer enn 150 liv. Kyle ble sendt til Irak med ett oppdrag: å beskytte sine medsoldater. Ved å redde utallige liv med sin skarpskyting, fikk han kallenavnet ”Legenden”. På hjemmefronten slet han imidlertid med å være en god mann og far.

Historien om Kyle er den om USAs mest dødelige snikskytter noen gang. Både historien og formidlingen av den gjør stort inntrykk, og ringrev Clint Eastwood leverer igjen i godt grad stor kvalitet i dette krigsportrettet.

”American Sniper” er som portrett interessant og relevant på flere måter. I første instans er det et konkret personportrett av Chris Kyle, en litt typisk enkelpersonshistorie som i seg selv alltid funker godt på film. Rundt denne virkelige historien har filmen selvsagt langt bredere og mer omfattende relevans også. USA sitt inntog i Irak og Afghanistan er helt klart også i seg selv et interessant poeng og tematikk oppi det hele. Igjennom karakteren Chris skildres da også mye av amerikanske militære styrkers handlinger, først og fremst igjennom dette Navy Seal-teamet hvor Kyle jobbet.

I likhet med Kathryn Bigelows to sterke ’kampen mot terror’-skildringer i ”The Hurt Locker” og ”Zero Dark Thirty”, er også Eastwoods skildring dørgende alvorlig, troverdig og reell. Der hovedkarakteren i ”The Hurt Locker” var usmakelig og vanskelig å like, ja der er Chris mer likandes, mer troverdig og ”normal”. Heldigvis, og naturligvis siden regissøren heter Eastwood, faller man ikke for fristelsen i å glorifisere Chris mer enn strengt tatt nødvendig for historien. Det er derfor en fin balanse her som det er lett å like, i forholdet amerikansk patriotisk helt, med helt forståelige motiver for sitt virke, versus den mer avstandsskildrende kritikken som også ligger i å skildre krigshandlinger, det å delta i kamp, ofre familieliv, med mer. Likevel skulle man kunne ønske at Clint Eastwood hadde trøkket mer og tydeligere til enkelte steder, for filmen har en eim av feighet utover det å bare vise og fortelle innen den er ferdig.

For, det er jo nemlig unektelig i kritikken av både USAs inngripen i Østen og måten de handlet på at mye av det interessante skjer. Samtidig er det flott at Chris skildres realistisk som den krigsskadde, mentalt slitende soldaten han nok, samt mange andre, også var og er i ettertid av krigshendelser. Her behandles Chris og familien hans sine utfordringer imidlertid langt enklere enn scenene fra krigen, og det er synd. Hoppingen mellom familielivet og krigsdelene gjør at hjemmefrontutfordringene virker litt for enkelt dramatisert, sett opp i mot de mye mer kompliserte krigsscenene. Filmens kritikk burde også vært mye klarere siktet inn på hva forsvaret gjør for sine soldater, både underveis og i ettertid av aktiv tjeneste, med tanke på oppfølging, psykologhjelp og liknende. I følge ”American Sniper” tilbys de ingenting som helst slik hjelp. Er det virkelig slik, i så fall er det jo tragisk og noe virkelig kritikkverdig! Som publikummer blir man sittende å lure på nettopp slike sider ved historien og virkeligheten, og verken befal, medsoldater eller kona til Chris gir klare inntrykk å savne hjelp av dette slaget. Dette er rart!

Om det er til hensyn av pårørende og slikt at man ikke har gått mer inn på en tydelig kritisk linje i filmen vites ikke, men sluttfølelsen føles altså slik som at filmen mer viser hva som skjedde, uten å tørre å skape særlig kritikkverdig blikk på høyst kritikkverdige forhold. Når dette er sagt, så er filmen en veldig grundig, solid og sterk skildring forøvrig. Eastwoods sterke bruk av realisme, fargesvake bilder, i flotte panoramabilder er en heftig opplevelse.

”American Sniper” kan skilte med 6 Oscar-nominasjoner, noe som er fullt forståelig, særlig grunnet det typiske biografiske portrettet som så ofte faller i smak der i gården. Lydmiksen og lydredigeringen er blant nominasjonene, og nettopp denne er lett å legge merke til som utrolig bra og realistisk gjort. Selv om Eastwood har valgt å ikke kjøre noe stor statement-film, sitter man igjen med en opplevelse av å ha sett noe viktig, sterkt, veldig tankevekkende og virkelig. Det frustrerende som publikummer blir likevel at man føler at de viktigste sidene ikke blir særlig berørt, noe som oppfattes som utilfredsstillende.

Men, bevares… Igjen viser Eastwood sin stødighet bak kameraet, i en alder av 85 år! Og om ikke annet, så illustrerer ”American Sniper” med all gru hvor meningsløst og altoverskyggende tragisk krigskonflikter er, for alle parter, både før, under og etter deltakelse i konflikter. Bradley Cooper spiller dessuten veldig godt, troverdig og stødig, igjen.