Vi befinner oss i Stockholm på 70-tallet. Forfatteren Klas Östergren blir kjent med eksentrikeren Henry Morgan, en altmuligmann som både er bokser, jazzpianist og komponist, samt en gammeldags gentleman som snur alt til en fest. Henry deler elskerinne med den lyssky Wilhelm Sterner, en mektig og innflytelsesrik politiker som har mye å skjule. En dag er Henry plutselig forsvunnet og Klas frykter for sitt liv. Desperat skriver han historien om Henry Morgans fascinerende liv og eventyr.

Basert på den kritikerroste bestselgeren til Östergren, blir vi altså med på denne smått utrolige 70-tallsreisen av en historie, hvor fortellingen som film mest av alt glitrer i et imponerende fyldig og detaljrikt Stockholm i tidskoloritt, scenografi og nostalgiske toner. Her røykes det rulletobakk i ett sett, innendørs selvsagt, det drikkes på alle utenkelige tidspunkt, og musikk, uteliv, fester og tilstelninger skaper veldig godt driv og atmosfærer. Som samtids- og miljøskildringer av Sverige og hovedstadslivet for disse karene, tilbyr den god underholdning og stemninger i fleng.

Foruten den nevnte imponerende tidssettingen, er filmen både kjapp, effektiv, rik og til tider hektisk i både klipp, narrativ fremgang og tilbakeblikk. Stemmelagt med fortellerstemme blir den innimellom litt vel slitsom å henge med på. Heldigvis går både handling, settinger og karakterer seg bedre til utover i filmen. Et lite og begrenset knippe hovedkarakterer hjelper til med dette, og vi blir godt kjent med disse. En haug bikarakterer krydrer historien veldig godt, og morsomt er det å se mange kjente skandinaviske gjeseskuespillere her, inkludert norske Sven Nordin og Hege Schøyen.

Til tross for iherdig, dyktig og imponerende fyldighet i universet vi blir med inn i, klarer likevel ikke karakterene helt å gripe oss inn i hjerterota. Disse blir for distanserte og ”kalde” tross alt, og vårt engasjement med dem lider dessverre en del på grunn av dette. Kanskje går det for fort i svingene, for mye som skjer og er stappet inn av handling og hopping i løpet av filmens lange 140 minutter. For ja, filmen er dessuten alt for lang! Helhetlig er det tilløp til en psykedelisk hektisk dekning av uttalige enkelthendelser. Disse er dog ofte såpass underholdende og rike at det likevel er god underholdning i dem, bare altså litt vel mange trykket oppi hverandre.

Midt i dette lider filmen også litt av verken å være særlig morsom eller vittig, selv om den ikke synes å prøve på dette, ei heller å være så spennende som den burde ha vært i dens thrillerelementer. Slik blir det hele litt mye som tungt drama, uten det store spekteret i variasjoner og stemninger. ”Gentlemen” må sies at likevel å ha en svært imponerende gjennomført fyldig helhet ved seg, og det basert på en bok som nok også er svært underholdende å lese. Det er tydelig lagt ned enormt med arbeid i filmen på disse punktene, kanskje så mye at havet av enkeltscener drukner hverandre og at det ikke er like gjennomtenkt i dens helhetlige tone. Som film og historie kan den minne en del om norske ”Beatles” på flere måter, samt på den svenske ”100-åringen som klatret ut igjennom vinduet og forsvant” som gikk på kino i fjor. ”Gentlemen” mangler slik det lille ekstra på andre punkter enn i det visuelle, til virkelig å gripe om oss, men den er absolutt vel verdt et gjennomsyn, kanskje spesielt for dem som selv har opplevd 70-tallet, minnene vil nemlig da garantert komme strømmende!