Storbyen Seoul er åsted for en rekke grusomme drap og parteringer når kroppsdeler av ulikt slag blir funnet utplassert på offentlige steder. Kroppsdelene tilhører tre forskjellige menn, men ingen passer med de øvrige kroppene på stedene. Detektiv Cho må lede etterforskningen, samtidig som han selv etterforskes for interne økonomiske forhold. Sammen med sitt etterforskningsteam finner han etter hvert ut identiteten til levningene, og spor leder dem videre til artisten Su-Yeon Chae, en tidligere elsker av alle mennene. Hun bor for tiden sammen med ei venninne, og Cho må beskytte henne for mulige kommende angrep fra morderen. Andre ofre dukker imidlertid etter hvert opp, og Cho avdekker litt etter litt svært så mørke motiv og gjerninger.

Dette sørkoreanske thrillerdramaet fra 1999 faller glatt inn under psykologisk thriller, i samme gate som de amerikanske klassikerne ”Nattsvermeren” og ”Se7en”. Spesielt sistnevnte er utvilsomt en inspirasjonskilde til regissør og manusforfatter Youn-hyun Chang, ja enkelte scener er faktisk tematisk som direkte kopiscener å regne fra Finchers film. Dette er videre en klassisk ’hvem er morderen’-thriller og hvor man tenker så det knaker innimellom, noe som blant annet stiller store krav til noe velskrevet innen historie, tematikk og i karaktergalleri.

Slik noen av ”Se7ens” mange kjennetrekk var med på å definere den, slik er også ”Tell Me Something" tydelig på mange steder. Været og stemningene preges av mørke, svært regntunge scener i den store byen, mens asfalten og bygningene er som store skygger som omkranser livet og menneskene der. Om man synes ”Se7en” var vond å se på rent voldelig og billedlig, ja da må man stålsette seg med denne asiatiske filmen for den er ganske så grafisk i sine mange voldelige scener.

”Se7en” extreme

Slik også nettopp mange asiatiske action- og spenningsfilmer pleier å fokusere mye på fysisk vold og skade, slik er også tilfellet i denne filmen. Det hele starter med en veldig blodig åpningsscene, og hvor det første liket blir funnet dumpet på et tilsynelatende tilfeldig sted. Det spares ikke på lange tagninger av kroppsdeler og de døde kroppene, mens etterfølgende konfrontasjoner og drap heller ikke akkurat bare foregår offscreen. Det er videre enkelt å trekke paralleller mellom flere kjente hevn-filmer fra denne delen av filmverdenen i disse elementene. Både hevn-trilogien til Chan-wook Park og Kim Jee-woons brutale ”I Saw the Devil” har mye av samme grafiske råhet, samt også denne svært mørke, dystre og nærmest melankolske storby-tonen og stemningen. Ikke for det… det er jo selvsagt svært alvorlige saker som hender, men det legges liksom veldig lite mer hyggelige avbrekk inn i filmene, nei det servers vel knapt et smil fra noen av karakterene, noe som absolutt gjør veldig mye med denne svært dystre tonen og helheten til disse filmene.

Hollywood-style

Likheter til nevnte amerikanske storfilmer ligger ikke bare i handlingen og slike elementer. Også både narrativ fremgang, stil og form er stort sett som snytt utav klassisk fortellende amerikansk film. Greit nok, så absolutt, det er jo derfor det brukes så mye, fordi det funker. Også i ”Tell Me Something” blir vi presentert for tidlige mistenkte, samt underveis og helt frem til slutten hvor morderen avsløres. Klassiske thrillertrekk som avledning, nesten-fanging av morderen, og også små spor til oss publikum serveres her, noe som selvsagt gjør det hele veldig severdig. Effektiv klipping og fremgang gjør dessuten sitt til at det aldri blir direkte kjedelig, selv om filmen i seg selv er veldig langsom og behagelig i sitt tempo.

Filmens mange hint og spor får oss videre til å tenke så det knaker. Dette selv om hovedpersonene ikke på langt nær føles så interessante og engasjerende som stakkars detektiv Mills og Somerset i ”Se7en”. Slik sett er også karakterene dessverre litt for kalde, glatte og vanskelige å identifisere seg med, innlemmet også i en del mystikk, noe som er kult for mysteriets del, men som ikke hjelper nevneverdig på sympati og empati.

Står godt på egne ben

Filmatisk og narrativt er en streng og bestemt regi med på å gi oss en severdig, stødig og sterk film som hele tiden står for det den serverer, og det uten å kollapse for eksempel mot slutten, noe mange slike filmer gjør. ”Tell Me Something” tør nemlig heldigvis gå sine egne veier også, hele veien frem til slutten. Derfor byr da også denne endingen på noe litt særegent og kult innen genren og typen spenningsfilm som dette. Det er dermed bare delvis enkelt, og lov, til å ”avfeie” denne seriemorderthrilleren som en ”Se7en” kopi. Til det har filmen alt for gode trekk, elementer og en gjennomført sterk helhet til at dette er lov. Men, som en asiatisk versjon av David Finchers mesterverk, ja det kan den få lov til å bli døpt som, og bare det er jo et godt kvalitetstegn.

Filmens svakere ledd innen historie og logikk dekkes pent over av filmens stilfulle dysterhet og tone, mens den kompliserte helheten løses fint opp til slutt. Om man liker klassiske mørke seriemorderthrillere av denne sort er derfor ”Tell Me Something” absolutt å anbefale, og selv om den tråkker godt i tidligere og bedre filmatiske spor, ja så føles den likevel solid og egen nok til at det yter respekt, det er tross alt veldig lett å gå mye mer på trynet med en slik historie og ”kopiering” som dette. Den er stemningsfull og ettertenksom i all sin gru, men den kunne for eksempel vært mye mer skummel, men visse hår på ryggen krøller seg da i løpet av filmens to timers spilletid.